3.2.4 Sammenfattende om den biomedisinske sykdomsmodellen
Den biomedisinske sykdomsmodellen har vært et virksomt hjelpemiddel i helsetjenesten for å forklare og behandle en rekke sykdommer og skader. Den har vært, og er fortsatt, et stort gode. Men det er viktig å være klar over dens begrensninger spesielt når den skal brukes i en sosialforsikring:
Modellen tar ikke hensyn til omgivelsenes avgjørende betydning for om individets medisinske forhold medfører en funksjonshemning eller ikke (kap. 3.2.3 ovenfor).
Den er basert på naturvitenskap. En første konsekvens er dermed at den er blitt knyttet til objektive funn som det eneste gyldige kriteriet på objektivitet (kapittel 6.5).
En annen konsekvens er at den ikke omfatter andre helseressurser enn de som kan betegnes som «normal fungering» (kapittel 4.1.)
En tredje konsekvens er at den ikke favner dimensjonen av mening og opplevelse hos pasienten. Denne subjektive dimensjonen kan dermed komme til å bli tilsidesatt (kapittel 6.3)
Vi kan forstå konsensusrappportens konklusjon om at den biomedisinske sykdomsmodellen ikke er holdbar alene i trygdemedisinsk praksis (kapittel 3.1). Generelt sett blir den biomedisinske sykdomsmodellen i vår tid ofte karakterisert som preget av fysikalisme ("alt er fysisk"), reduksjonisme og dualisme, se Bolton og Gillett 2019 https://link.springer.com/book/10.1007/978-3-030-11899-0