3.1 Sykdomsbegreper i norsk trygdemedisin
Som vi så innledningsvis, kom en gruppe leger med en «konsensusrapport» om sykdomsbegrepet i folketrygdloven i 1994. Den ble skrevet på oppdrag fra Trygderetten i forbindelse med en prinsippsak der retten skulle behandle uførepensjon til en kvinne med fibromyalgi. I rapporten konstaterer legene at det er store vanskeligheter med et «essensialistisk eller verdinøytralt» sykdomsbegrep, altså et biomedisinsk sykdomsbegrep, slik at «de fleste har avvist det som uholdbart». De skriver: «Når en person identifiseres som ‘syk’ vil det derfor i prinsippet ofte være nødvendig å trekke inn forhold utenfor den medisinske vitenskap». Legene forsvarer i rapporten et syn på sykdom som «et verdiladet og relasjonelt begrep som bestemmes i forholdet mellom den medisinske vitenskap, plager og ressurser hos den enkelte og samfunnets krav og forventninger». Legene skriver videre at «det ikke skal være vilkårlig eller tilfeldig hvem som blir definert som syk og hvem som ikke blir det. Det må være mulig å gi grunner for en sykdomsdiagnose, og disse grunner må være tilgjengelige for vurdering og kritikk av andre», se Konsensusrapporten, spesielt det som er skrevet på side 8 (Bruusgaard et al., 1995). Rapportens syn ble helt og fullt akseptert av Trygderetten i «fibromyalgikjennelsen» 1994 (Trygderetten, 1995). Det er et interessant trekk ved norsk trygdemedisin av sykdomsbegreper har vært oppe til en slik omfattende diskusjon.
Som vi så i underkapittel 1.8.2 Tema i trygdemedisinske handlingsrommet, definerer ikke loven det sykdomsbegrepet som skal brukes i trygdemedisinen. Men loven presiserer to vilkår som begge skal oppfylles: Det aktuelle sykdomsbegrep skal være a) vitenskapelig basert og b) alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Loven overlater altså til den medisinske profesjon å fastlegge hvilket sykdomsbegrep som skal gjelde. Vi skal i dette, og i det neste kapitlet utforske relevante trygdemedisinske sykdoms- og helsebegreper.