3.2.3 Biomedisinsk funksjonshemnings- eller uføremodell
Den andre måten det biomedisinske sykdomsbegrepet ble tatt i bruk på, var i sosialforsikringens uførepensjonslovgiving i Tyskland i 1889. For å få slik ”invalidepensjon” skulle en sviktende inntekt kunne påvises i vesentlig grad å være forårsaket av sykdom i naturvitenskapelig, biomedisinsk forstand. Dette vilkåret var ment å kunne skille mellom mennesker som har redusert arbeidsevne i hovedsak pga. medisinsk påvisbar sykdom (eller skade) med en funksjonsnedsettelse, og de mennesker som har redusert arbeidsevne pga. andre årsaker, sosiale for eksempel. Legen skulle vurdere om sykdom i biomedisinsk forstand var, eller ikke var, hovedårsaken til en nedsatt inntektsevne.
Den modellen som i vår tid betegnes «biomedisinsk funksjonshemningsmodell» (biomedical disability model) ”betrakter funksjonshemning som et individuelt problem, direkte forårsaket av sykdom, skade eller annen helsetilstand, som trenger medisinsk behandling i form av individuell behandling utført av helsepersonell” (WHO, 2003: 19f). Individuell betyr her individet sett isolert, uten omgivelser. Modellen kan illustreres slik:
Sykdom/skade/lyte → funksjonsnedsettelse → nedsatt inntekts-/arbeidsevne
Pilene uttrykker en årsakssammenheng (Solli, 2007: 458). I trygdemedisinsk sammenheng blir modellen betegnet som medisinsk (biomedisinsk) uføremodell.
Modellen sier altså at den som er funksjonshemmet, er det fordi funksjonshemningen er direkte forårsaket av sykdom. Praktisk betyr det at det er en medisinsk oppgave å beskrive, vurdere og behandle et funksjonshemmet menneske og dets eventuelt reduserte arbeidsevne. Dette er en måte å tenke på som har vært grunnleggende i trygden og trygdemedisinen – inntil mot slutten av det 20. århundret.
En norsk offentlig utredning skriver at det synet på funksjonshemning som kommer til uttrykk i den biomedisinske funksjonshemningsmodellen, lenge har
møtt betydelig kritikk. Kritikken er rettet mot at det biologisk/medisinske synet ikke tar hensyn til at omgivelsene har avgjørende betydning for om et biologisk eller medisinsk forhold medfører en hemning. Samfunnets utforming og den konkrete situasjonen vil være bestemmende for i hvilken grad den enkelte opplever å være funksjonshemmet (NOU, 2005: 36).
Det aksepterte synet på funksjonshemning i vår tid er at funksjonshemning oppstår i en vekselvirkning med omgivelsene. Vi kan altså konkludere med at den biomedisinske uføremodellen, som altså ser individet isolert og uten relasjoner til omgivelser, er gått ut på dato som garantist for en faglig god vurdering av sammenhengen mellom sykdom og redusert funksjons- og arbeidsevne.
En kommentar til ordet «uførhet»: Fra gammelt av ble ordet ”ufør” brukt for å betegne et menneske som ”ikke [er] i stand til noe” (Bokmålsordboka). Vi bruker i fortsettelsen ordet uførhet synonymt med ”vesentlig redusert funksjons- og arbeidsevne”. Medisinsk uførhet er altså en vesentlig redusert funksjons- og arbeidsevne som hovedsakelig er forårsaket av sykdom.