5.6.6 Oppsummering
Hva det vil si å yte en person rettferdighet i trygdemedisinen, kan oppsummeres slik: Det er å betrakte vedkommende som likeverdig, og på en upartisk måte, med respekt, og med empatisk interesse, å sette seg inn i personens situasjon relatert til materielle rettferdighetskriterier og lovens rettsregler. Særlig gjelder det å kartlegge mer spesielle behov. Vi har allerede sett at behovskriteriet medfører at personer som noen ganger omtales som «svakstilte», bør få sine spesielle behov avklart og beskrevet. Det kan også være viktig at legen beskriver på en nøktern måte de anstrengelsene, bestrebelsene eller den innsatsen som den aktuelle pasienten har vist for å holde seg i arbeid eller komme i arbeid. Det er beskrivelser som belyser prestasjonskriteriet.
Vi kan også reflektere over relasjonene mellom medisinsk-etiske prinsipper og sympati- og upartiskhetsperspektivene i klinikken eller på Nav-kontoret. Ikke-skade-, velgjørenhets- og autonomiprinsippene brukes antagelig oftest i sympatiperspektivet. Men også som behandler kan det være nødvendig av og til å reflektere over hva som kan skade, og hva som kan være det beste, eller hvordan selvstendigheten best skal respekteres for en pasient, ved «å ta et skritt tilbake» for å betrakte pasientens situasjon, for eksempel i et lengre tidsperspektiv. Evidensbasert medisinsk forskning kan også gi informasjon om hva som kan skade eller gjøre vel mot pasienter på gruppebasis. Rettferdighet utøves hovedsakelig i upartiskhetsperspektivet. Men som vi så i kapittel 5.1 Balanse mellom sympati- og upartiskhetsperspektiver, innebærer det å være sakkyndig også å kunne «se» den enkelte pasienten eller personen med et blikk der empati har sin plass.