5.6.1 Det komplekse rettferdighetsbegrepet
Hver enkelt pasient på legekontoret eller bruker på Nav-kontoret bør «ytes rettferdighet» i den vanskelige situasjonen han/hun måtte befinne seg i. Men det kan være vanskelig fordi personen skal vurderes ikke bare som et enkelt individ, men også som medlem og deltaker i et sosialt fellesskap. Rettferdighet dreier seg om å utjevne konkurrerende interesser, behov, rettigheter, prestasjoner eller plikter mellom personer som sammen utgjør et samfunn (Solli, 2007: 230f) (Beauchamp og Childress, 2013: 249ff).
Rettferdighet er et komplekst begrep. Rettferdighetsteori sier at både et formelt rettferdighetsprinsipp og ett eller flere innholdsbestemte, eller materielle, kriterier skal oppfylles samtidig for å avklare hvordan en utjevning mellom personer bør skje (Beauchamp og Childress, 2013: 249ff). Materielle kriterier er de som vi så komme til uttrykk i folketrygdens formålsparagraf: behov (økonomisk trygghet), likhet og prestasjon (kapittel 1.4). Det motsatte av rettferdighet er urettferdighet – som kan uttrykke seg i bl.a. vilkårlighet (Solli, 2007: 232f). Vilkårlighet vil si at det ikke gis noen grunn, eller begrunnelse, for hvorfor for eksempel en person fikk mer av et gode enn en annen person. Den vurderingen som er gjort, virker tilfeldig. En forskjellsbehandling må kunne begrunnes for eksempel ved at behovene er ulike.
Aristoteles formulerte det formelle rettferdighetsbegrepet på en måte som fortsatt gjelder: ”Like skal behandles likt og ulike skal behandles ulikt” (min oversettelse) (Beauchamp og Childress, 2013: 250). Dette formelle rettferdighetsprinsippet er abstrakt – det sier ingenting om hvilke materielle kriterier som skal gjelde for en rettferdig fordeling.
De materielle kriteriene foreskriver hva som konkret, for eksempel behov, skal sammenlignes som likt eller ulikt. Det formelle prinsippet sier at forskjellige mennesker, med like behov, skal behandles likt. Er menneskers behov ulike, skal disse menneskene behandles forskjellig (Solli, 2007, Beauchamp og Childress, 2013). En rettferdig vurdering har altså to vilkår: formell rettferdighet i upartiskhetsperspektivet og ett eller flere materielle kriterier som spesifiserer det som skal fordeles. Alle former for rettferdighet bruker altså det formelle rettferdighetsprinsippet og upartiskhet som en nødvendig forutsetning for rettferdighet. Upartiskhet er kriterium på formell rettferdighet (Tabell 6).
Prinsippet om formell rettferdighet er vel kjent i Navs administrasjon som «likebehandling». Ifølge Navs rundskriv impliserer likebehandling formell rettferdighet:
Likebehandling er et bærende element i trygden og i all statsforvaltning. Innenfor trygdeforvaltningen er kravet til likebehandling særlig viktig fordi trygderettighetene berører så mange menneskers hverdag. Likebehandling er et rettferdskrav som er et grunnleggende prinsipp i det vi omtaler som den alminnelige rettsfølelse. Vi pleier å uttrykke det slik at like tilfeller skal behandles likt.
Se pkt 1.4 Likebehandling – en kompleks utfordring, i:
Men vi kan si at teksten mangler en presisering av hva som bør skje dersom tilfellene skulle vise seg ikke å være like.
Nedenfor gjøres rede for folketrygdens sosiale rettferdighetsbegrep ved å presentere tre former for materiell rettferdighet som inngår i det. Det er a) kompensatorisk rettferdighet og b) fordelende/omfordelende rettferdighet og c) rettferdighet som bruk av juridisk rettsregel. Til sammen utgjør de det sosiale rettferdighetsbegrepet. Det er derfor av stor trygdemedisinsk betydning (Tabell 6). Men først må vi se litt på den sosiale rettferdigheten i forhold til markedsrettferdigheten.