5.1 Balanse mellom sympati- og upartiskhetsperspektiver
Etiske regler for leger konstaterer i Del I, § 1 at «[l]egen har ulike roller som behandler, sakkyndig og forvalter av velferdsgoder». Rollene som behandler og som sakkyndig utøves i to ulike perspektiver, sympati- og upartiskhetsperspektivene. Å ha kognitive evner til å anvende både et sympati- og upartiskhetsperspektiv i samarbeidssituasjoner har vært grunnleggende i evolusjonen av menneskenes moral (Tomasello, 2016: 1-5). Perspektivene er velkjente i den medisinske etikken (Beauchamp og Childress, 2013: 92-4;) (Solli, 2007: 230f). Vi ser først på sympatibegrepet, dernest empatibegreper og så upartiskhetsperspektivet.
Sympatiperspektivet preger personlige relasjoner slik de spiller seg ut i familier og blant venner. Sympati betyr «samfølelse, medfølelse (med) eller velvillig interesse (for en, for noe)» https://snl.no/sympati . Sympati er viktig for å bli kjent med en pasients situasjon også i klinisk trygdemedisin. Sympatien mener jeg er behandlerrollens hovedsakelige, umiddelbare følelsesmessige innstilling til pasienter.*Det skal ikke underkjennes at det motsatte av sympati, antipati, også er en følelse som leger kan kjenne på i klinisk praksis.
-
Empati er "evnen til å oppdage og erkjenne andres følelser og tanker" https://snl.no/empati. Som denne leksikon-artikkelen skriver, har empati to forskjellige aspekter:
emosjonell empati, som er å dele andre menneskers, eller dyrs, følelsemessige opplevelser. Det er å ta inn, eller eventuelt bli som deltaker i en annens følelse eller lidelse.
kognitiv empati, som er å sette seg inn i den andres perspektiv. Det er å forestille seg hvordan det er å være i "den andres sko" og å forstå den andres følelser
Den amerikanske sosialpsykologen Paul Bloom (2016) vakte internasjonal oppmerksomhet ved å erklære seg "Against Empathy. The Case for Rational Compassion". Denne boktittelen var ment å provosere. Slik jeg fortolker boka, advarer Bloom mot emosjonel empati (se ovenfor) som etisk veiviser til det gode og rette. Den er for nærsynt, lite rasjonell og uten upartiskhetsperspektiv. Den kan også føre til følelsesmessig "utbrenning". Men Bloom verdsetter kognitiv empati. Han går selv inn for rasjonell medfølelse (compassion), som er en dygd, som øverste etiske prinsipp (kap. 5.8). I medisinsk praksis tenker jeg at en viss emosjonell empati er bra, men ikke tilstrekkelig, for å handle etisk. Kognitiv empati er høy grad nødvendig, sammen med etisk refleksjon. Krokstad og Hara (2022: 85) skriver: «Det hjelper ikke med empati alene i møte med mennesker som utsettes for urett. Da trengs det handling.» Empati er viktig for å kunne leve oss inn i andre menneskers liv, men etisk refleksjon er i tillegg nødvendig for å finne ut hva som er riktig å gjøre i en aktuell situasjon.
Samfunnslivet trenger et perspektiv der man bør ta likt hensyn til alles interesser. Dette er upartiskhetsperspektivet. Det forklares slik:
The perspective of impartiality covers decisions made by individuals working together in ways that foster the common good, while also attempting to consider each person's special interests, feelings and basic needs equally. Decisions on the impartial distribution of burdens and benefits should therefore be made at some mental and emotional distance from any existing personal relations to the situation in question. The perspective of impartiality is the main perspective of the GP as an expert. Taking a step back makes it possible to view a patient's situation dispassionately and to consider their everyday life, working life and the context in question. An expert assessment should be impartial and not depend on which specific person is involved (Solli og Barbosa da Silva, 2019: 84).
Ved «å ta et skritt tilbake» er det mulig å betrakte en pasients situasjon utenfra, i et større samfunnsperspektiv, relatert til dagligliv og arbeidsliv og til aktuell kontekst for øvrig. Upartiskhet er et grunnprinsipp i en demokratisk velferdsstat. Det er rettferdighetens perspektiv.
Det sies at en sakkyndig skal være nøytral. Det er riktig i den forstand at en sakkyndig vurdering bør være uavhengig av hvilken spesifikk person som er involvert. Den bør være personnøytral, dvs. upartisk. Men det er ikke riktig dersom en med nøytral mener «verdinøytral». Å være upartisk er i seg selv en verdiladet aktivitet.
Det er en sammenheng mellom sympati- og upartiskhetsperspektivene. Empatibegrepet er blitt tatt i brukt for å forklare sammenhengen mellom dem: «Empati og interesse for individet er en forutsetning også for trygdemedisinsk sakkyndighet. De står ikke i motsetning til sakkyndighetsmessig nøytralitet» (= upartiskhet, min oversettelse og kommentar) (Nüchtern et al., 2015: 582f). En forståelse for hvert enkelte menneskes situasjon er en nødvendig forutsetning for å kunne være upartisk overfor dem.
Norsk trygdemedisinsk forskning har vist at leger som forhandler med pasienter om sykmelding «seek to find a balance between compassion and flexibility on one side, and impartiality and strict rule-application on the other, facing the dialectic dilamma of all public services»* Forfatterne viser her til den berømte sosiologiske studien om velferdsstatens «bakke-byråkrater»: LIPSKY, M. 1980. Street - Level Bureaucracy. Dilemmas of the Individual in Public Services, New York, Russell Sage Foundation. (Nilsen et al., 2015). Vi kan altså si at upartiskhet innebærer kognitiv empati med den eller de personene som er involvert i den aktuelle situasjonen. Og i og med at upartiskhet (med kognitiv empati) er et kriterium på rettferdighet, kan vi slutte at rettferdighet også har et empatisk aspekt.
Vi antar at mange klinikere og rådgivende leger vil kjenne på at en del av trygdemedisinens etiske problematikk i hverdagen dreier seg om å håndtere balansen mellom behandler- og sakkyndighetsrollenes perspektiver. En lege vil kunne spørre seg selv etter å ha vurdert en pasient trygdemedisinsk: «Var jeg for snill (= dvs. ble for mye preget av min sympati) i denne vurderingen?» Eller det motsatte: «Var jeg for streng» (= dvs. ble jeg for mye preget av distanse?). Det kan være vanskelig å finne en balanse mellom sympati og upartiskhet.