Trygdemedisin

4.2.5 Oversikt over personlige helseressurser

Vi skal nå få en oversikt over helseseressurser til bruk i klinisk praksis. Oversikten har sitt utspring i refleksjoner over klinisk trygdemedisin, men den antas å gjelde allment i klinisk praksis. Mennesket sees i et evneperspektiv.   Figur 4  nedenfor illustrerer følgende viktige trekk i det relasjonelle helhetsbilde av mennesket som ressurstenkning utgår fra:

• En kroppslig/psykisk helhet,

• som er aktør i sine omgivelser og i samfunnet,

• med indre og ytre ressurser (indre ressurser er synonym for evne, ytre ressurser er synonym for muligheter i omgivelsene),

• der mål, ønsker og behov er sentralt for mennesket, slik handlingsteori tilsier (Solli, 2011)

  og med evner til, og etisk ideal om å bestemme selv i eget liv.

Oversikten presenteres nedenfor i Tabell 4. Den tar utgangspunkt i den sammenfatningen av evner, omgivelser og mål som ressurser som ble presentert i underkapittel 2.4.6 Sammenfatning om evner, omgivelser og mål som ressurser. Tabellen skiller mellom ressursene evner og mål ved personen selv (indre ressurser) og ressurser i de naturlige og sosiale omgivelsene. Så legger tabellen til to slag ressurser i møtet mellom kliniker og pasient. Det ene slaget følger av at respekt for menneskerettigheter ble erklært som et overordnet prinsipp i den medisinske etikken (underkapittel 1.3.3 Fem medisinsk-etiske prinsipper . Denne prioriteringen springer ut av erkjennelsen av at ethvert menneske bør bli møtt med den samme verdighet som ethvert annet menneske også innehar, se Menneskeverd i tabellen. Om legens og pasientens likeverd skriver den erfarne legen Eric J. Cassell (som vi møtte i innledningsvis i underkapitlet «Om å se pasienten som person») i sin bok om «den moderne medisinske praksis»:

First, and most obvious, the physician should treat the patient as an equal […]. The physician should be able to participate completely in communication with the patient, even though […] the presentation of information and ideas to the patient should be as simple and clear as possible. […] Physicians’ comments should be in line with what the patient is trying to say. The physician is trying to understand and acknowledge the patient’s feelings […]. None of these are easy; they take knowing their importance and then practicing (Cassell, 2013: 160).

Det er først og fremst i likeverdige møter at personlige ressurser kan bli samtalt om og bli avklart. Respekt, anerkjennelse og deltakelse skal utdypes i kapittel 5. Trygdemedisinsk etikk.

Det andre slaget av ressurser ligger i at klinikeren har og anvender en helhetlig kunnskap om mennesket i møtet med pasienten. Det første punktet i denne siste delen av tabellen kommer fra artikkel 1 i Menneskerettighetserklæringen (Forente nasjoner 1948).

Om det neste punktet kom den tyske psykiateren og filosofen Karl Jaspers (1883-1969) med en klok oppfordring:* Karl Jaspers blir av mange ansett som den største tenkeren innen psykiatri i det 20. århundret: https://en.wikipedia.org/wiki/Karl_Jaspers

Because we can get to know mankind only through ourselves – that is through our human contact, our contact with the world, with philosophy, science and history – or perhaps because when we explore other humans we need a living basis in ourselves, we must be ever-present as ourselves and use this living basis in the service of our knowledge. (…) It is a mistake to want to organise our knowledge of human beings technically into a whole which anybody might lay hold of, just as if this knowledge could be reduced to a single plane (Jaspers, 1997b: 748).

Sitatet fra Jaspers avsluttes med en utfordring til legene om å overskride reduksjonismen https://snl.no/reduksjonisme. Reduksjonistisk tenkning (i ontologisk forstand, se kapittel 6. Objektivitet og subjektivitet i trygdemedisinsk arbeid.) betyr å hevde at et fenomen eller prosess X kan bli fullstendig og uttømmende beskrevet ved et annet fenomen Y, slik at det hevdes at X er ikke annet enn Y. I medisinen har Y vært den fysiske materien (Solli og Barbosa da Silva, 2012). Å hevde at subjektiv bevissthet egentlig ikke er noe annet enn de fysiske og kjemiske prosessene i hjernen, er et eksempel på reduksjonisme. Reduksjonismen har preget den naturvitenskapelige revolusjonen som medisinen gikk gjennom på slutten av det 19. århundret og langt inn i det 20. Tenkningen handler om hvordan vi ser på forholdet mellom deler og helhet. Deler kan bestå av anatomiske strukturer og fysiologiske prosesser. Helheter kan være cellen, sirkulasjonssystemet, organismen, mennesket eller personen. Det er nyttig å kjenne til to forskjellige begreper om helhet, dvs. om forholdet mellom deler og helhet:

Kvantitativt begrep om helhet: helhet er ikke noe mer, eller annet, enn summen av det som kan forstås og utfyllende bli beskrevet som deler. Mennesket er summen av kroppens anatomiske strukturer og funksjoner, inkludert de mentale. Dette er det tradisjonelle reduksjonistiske begrepet om helhet innen naturvitenskaplig medisin. Reduksjonisme er en kraftfull medisinsk strategi, men den begrenser kunnskapen til delene.

Kvalitativt begrep om helhet: helhet er alltid mer enn summen av delene. Kunnskap om delene i menneskekroppen er fortsatt nødvendig. Men ifølge dette begrepet inneholder en helhet noe mer eller noe annet enn summen av delene. Når deler fungerer sammen, oppstår en organisering, eller nye kvaliteter, som ikke er iboende egenskaper i delene (Solli og Barbosa da Silva, 2012). Det kvalitative helhetsbegrepet er kommet inn i naturvitenskapen ved systemtenkningen og økologien. Antagelig den mest utbredte, og mange vil si den beste lærebok i biologi og økologi anvender dette begrepet. (Begrepet forklares i termer av emergens* https://no.wikipedia.org/wiki/Emergens og systembiologi) (Campbell et al., 2018: 54). Det kvalitative begrepet om helhet betegnes også som et holistisk helhetsbegrep.

Når vi anlegger et helhetlig syn på mennesket, kan vi tenke flerdimensjonalt om mennesket. Mennesket kan beskrives fysisk, biologisk/økologisk, psykisk og åndelig, og befinner seg alltid i noen slags omgivelser (fysiske, biologiske, andre mennesker eller menneskesamfunnet som helhet) (Solli og Barbosa da Silva, 2012). Vi kommer i kapittel 6. Objektivitet og subjektivitet i trygdemedisinsk arbeid til temaet objektivitet og subjektivitet slik det angår mennesker.