logoTrygdemedisin

4.2.2 Evnebasert helsebegrep ifølge Nordenfelt

Nordenfelt tar utgangspunkt i evnebegrepet når helse skal defineres. Og han ser på mennesket som aktør eller handlende. Et slikt handlingsteoretisk utgangspunktet passer godt til ICF-modellen som dreier seg om aktiviteter eller handlinger. Men den gjør det uten noen grunnleggende teori (Schuntermann, 2009: 48f). Nordenfelt supplerer ICF-modellen med handlingsteori. Ifølge slik teori kommer man ikke utenom mål (eller hensikt) for å forklare handlinger (Solli og Barbosa da Silva, 2012). Det ligger dypt i vår natur at vi gjør noe for å oppnå noe, for eksempel mat eller trygghet, i de omgivelsene vi befinner oss i. Helse sees altså i et aktørperspektiv. Nordenfelt definerer helse på flere bruksnivå (Solli, 2011).  Til trygdemedisinsk bruk er denne helsedefinisjonen egnet: Helse er en persons kroppslige og mentale prosess *Her har jeg byttet Nordenfelts "tilstand" med "prosess"som er slik at personen har evner, gitt rimelige omgivelser, til å realisere alle sine vitale mål (Nordenfelt 2006: 1462).

Vi merker oss at dette helsebegrepet inkluderer nødvendig oppfyllelse av  kroppslige og mentale behov, som pust, sunn mat, tilstrekkelig søvn, sansning, følelser, bevegelser og aktiviteter/handlinger av mange slag (jf. ICF), hvile, litt tid for seg selv, ha nære relasjoner tll andre mennesker, med vennskap/kjærlighet, seksualitet og få delta i et trygt samfunn.. Se mer i følgende artikkel, inkludert figur 1, som illustrerer helsedefinisjonen https://www.utposten.no/journal/2021/6/m-313/Evnebasert_helsebegrep_i_medisinsk_praksis

Vi gikk gjennom evnebegrepet i underkapittel 2.4.1 Evner og tilrettelegginger av omgivelsene  Evne er kort sagt fysisk eller mental kraft til å greie noe. Evner er noe levende organismer utfolder hele tiden i tilpasningene til omgivelsene. Utfoldelsen av evner er nært knyttet til hvilke muligheter som finnes i omgivelsene. Vi kan derfor tale om muligheter som synonym med evner, eller om evner og muligheter samlet. Nordenfelt hevder at fire vilkår er nødvendige for å tale meningsfullt om en persons helse:

  • Den handlende person sees som en helhet. De tre andre vilkårene er denne personens:

  • evner av kroppslig og mental art til å greie, eller ha kraft til noe

  • rimelige omgivelser: naturlige, kulturelle og sosiale omgivelser, som gir muligheter på både individuelt og strukturelt nivå

  • mål, som personen har for å gjøre noe eller for å handle, og som også omfatter personens grunnleggende behov og verdier, og som er nært relatert til mening (Solli, 2011).

Utgangspunktet for å tale om helse er et helhetssyn på mennesket. Videre gir det ikke mening å snakke om en persons evne uten å se personen i sine omgivelser. Forhold i omgivelsene er avgjørende for at en person skal få mulighet til å utfolde eller utvikle sine evner, eller ikke. Det er omgivelser som gir muligheter. For å utvikle evnene ved læring må det finnes gode skoler og andre læringsarenaer. Nordenfelt vektlegger læring som grunnleggende for å utvikle helse. Rimelige omgivelser i helsedefinisjonen ovenfor er de vanlige omgivelsene, naturlig, sosiale og kulturelle, slik folk flest har i et velordnet samfunn.

Det er videre nødvendig å ha mål av noe slag for å kunne realisere evner. En person som har mistet «mål og mening» vil knapt engasjere seg i noe som helst. En person som har mer eller mindre bevisste mål vil gjøre nye ting, gjøre nye erfaringer, lære og utvikle evnene sine hjemme, i skole og arbeidslivet og i samfunnet forøvrig. Vitale mål er de vesentligste mål i livet, som å greie seg i dagliglivet, ha nære relasjoner i familie og vennekrets og delta i samfunnet, vanligvis i arbeidslivet.

Nordenfelts definisjon kan synes å handle om at individuelle prestasjoner er det viktige for helsen. Det er ikke tilfelle. Vitale mål er mål som er grunnleggende for alle menneskelige organismer uavhengig av utviklingsnivå. Små barn har vitale mål, likeså fullvoksne mennesker og den demente personen på sykehjem. En person med Downs syndrom har også vitale mål.

Det at helsebegrepet er relasjonelt, betyr at de tre helsefaktorene evne, omgivelser og mål står i forbindelse med hverandre. De viser til, eller varierer med hverandre. De tre faktorene må ses i et samlet bilde for å kunne tale om evne og dermed om helse. Med disse begrepene klart for oss kan vi i en gitt trygdemedisinsk vurderingssituasjon overfor en person spørre om:

  • hvilke evner er det nå spesielt viktig å være oppmerksom på, og som kanskje bør utvikles gjennom opplæring eller skolering?

  • omgivelsene: Er det noe i hjemmesituasjonen som er vanskelig? Er aktuell arbeidsplass, eller annen aktivitetsarena, egnet, eller trengs tilpasninger av noe slag? Er det noen sosiale forhold som er spesielt viktig: noen som kanskje kan støtte, eller er det sosialt vanskelige situasjoner som personen også skal mestre? Hvilke muligheter finnes? 

  • Har personen spesielle behov som bør ivaretas, og hva er konkrete mål med hensyn til deltakelse i arbeidslivet eller samfunnet for øvrig?

4.2.2.1 Allostase: evnebasert nevrofysiologisk helsebegrep

Her skal vi se kort på en fysiologisk modell som også definerer helse med utgangspunkt i evnebegrepet. I fysiologien er homeostasebegrepet vel kjent https://sml.snl.no/homeostase. Til forskjell fra dette begrepet, betyr det beslektede begrepet allostase «stabilitet gjennom forandring». Effektiv regulering av organismen krever faktisk at kroppen blir forberedt på å tilfredsstille behov før de oppstår. Det skjer ved å budsjettere de ressursene som trengs, for eksempel oksygen, insulin, vann og mat https://en.wikipedia.org/wiki/Allostasis  Jeg tar utgangspunkt i nevroviteren Peter Sterlings artikkel https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/21684297/ og bok (Sterling 2020).

Allostasemodellen beskriver hvordan organismens hjerne samordner tidligere lagrede erfaringer med aktuelle sanse-data for raskt å kunne forutse hvilke fysiologiske systemendringer som er nødvendige for å få til en nødvendig tilpasning. Hjernen dirigerer organenes aktiviteter for å få til den mest gunstige fordeling av de fysiologiske ressursene både i forhold til rekkefølge i tid og hvor de skal foregå i organismen. For å oppnå tilpasning styrer organismen aktivt atferden sin i omgivelsene. Allostase-modellen gir altså hjernen en sentral rolle, både for å regulere kroppens komplekse fysiologiske mekanismer og for å styre adferd, også på de høyeste nivåene. Slik regulering omfatter også organismens bevissthet og psykologiske funksjoner. Hos mennesker har for eksempel gleder ved delte opplevelser ved «natur, religion, musikk, kunst, litteratur eller sport» stor betydning. Delte opplevelser støtter de følelser av tilknytning som er essensielle for samarbeid (artikkelen s. 12). Slik styrkes organismens kapasitet til å få oppfylt de ulike behov den har. Sterling definerer helse som en organismes kapasitet til å reagere best mulig på svingningene i de kravene som stilles til den [fra omgivelsene] (min oversettelse) (Sterling 2020: 154). Jeg synes denne fysiologiske definisjonen av organismens helse svarer godt til Nordenfelts filosofiske definisjon på hele menneskets helse – slik vi så den ovenfor.

Allostasemodellen gir ny forståelse for hvordan høyt blodtrykk, misbruk og overvekt utvikler seg i våre samfunn. Slike tilstander bør primært behandles ved en bred tilnærming. Tilnærmingen består i å skape muligheter for å kunne anstrenge seg for å utvide området for å få gode opplevelser gjennom anstrengelsene. Uten å kunne gå i detaljer her, kan jevn og trivelig fysisk aktivitet nevnes som eksempel på individnivå. På samfunnsnivå: redusert sosial ulikhet (Sterling 2020).

Allostasemodellen gir grunnlag for også å forstå hvordan overveldende eller sterkt stress kan føre til allostatisk belastning. Det er en belastning som over tid kan slite på kroppen. Dersom stresset er kronisk, uten muligheter for å bli dempet, kan konsekvensen bli allostatisk overbelastning, dvs. sykdom som følge av slitasje. Læreboka "Allmennmedisin" (4. utg) beskriver hvordan allostasemodellen kan anvendes i allmennmedisinsk praksis (Getz og Mjølstad 2023). Modellen blir brukt for å forklare hvordan mennesker som krenkes som barn, kan bli syke som voksne (Kirkengen og Næss 2021).