logoTrygdemedisin

Pasienten som person

Den pasientsentrerte metoden er anerkjent i alle kliniske fag. Et viktig trekk ved metoden er at den gjør pasienten medansvarlig i det kliniske møtet mellom pasienten og legen https://sml.snl.no/pasientsentrert_metode. Den trygdemedisinen som jeg legger fram her, har møtet og relasjonen mellom legen og pasienten som ansvarlige personer i det norske samfunnet som sentrum for utøvelsen av det trygdemedisinske samfunnsoppdraget. At pasienter bør ses på og behandles som personer er en erkjennelse som langsomt har banet seg vei i vestlig kultur siden 1960-tallet (Boudreau et al., 2018): xxiii). Videre drøftinger om hva det vil si medisinsk å forholde seg til pasienten som person, støtter seg på programmet for en personsentrert (eller personorientert) medisins k utdanning ved McGill-universitet i Canada (Boudreau et al., 2018).# Begrepet ‘personsentrert medisin’ er innholdsmessig meget forskjellig fra ‘persontilpasset medisin’ https://helsedirektoratet.no/legemidler/persontilpasset-medisin. Personsentret medisin er en flerdimensjonal, helhetsorientert medisin, persontilpasset medisin er fortsatt en medisin i biologiperspektivet. Det er uheldig at termene er så like når betydningene er så forskjellige. Kunnskapen om persontilpasset medisin kan gjerne inngå i personsentrert medisin. En av legene som har bidratt til dette utdanningsprogrammet, Eric J. Cassell, definerer person på følgende måte:

  • “A person is an embodied, purposeful, thinking, feeling, emotional, reflective, relational, responsible, human individual;

  • whose life in all spheres points both outward into the world and inward into thoughts and body; and,

  • whose actions – volitional, habitual, instinctive, or automatic – are based on meanings” (Boudreau et al., 2018): 254).

For vårt formål, kan en person kan karakteriseres som

  • et helt kroppslig subjekt,

  • med funksjonsevne, og som aktivt, handlende og deltakende menneskelig individ

  • i interaksjon med omgivelser og i relasjoner til andre, og

  • med følelser, mening, verdivurderinger, frihet, ansvar og mål for eget liv, og som

  • sammen med andre personer er medlem av, og borger i et samfunn.

Å se pasienten som person har flere konsekvenser i trygdemedisinsk praksis. Personer

  • er personer i kraft av å bli anerkjent som person av andre på samfunnets offentlige arenaer, noe som innebærer å forholde seg til et mangfold av verdier (kapittel 1. Handlingsrommet mellom fag, juss og etikk),

  • er hele mennesker, og lever i samfunn med relasjoner til andre mennesker i ulike kontekster, jf. utgangspunktet for funksjonsevnevurderinger (kapittel 2),

  • handler, eller er aktører. Handlinger er karakterisert av intensjoner, av noe personen vil oppnå. Når legen ser pasienter som personer, bør legen derfor interessere seg for personens intensjoner: hva han/hun vil, ønsker, er motivert for, har som mål eller formål (kapittel 2. Funksjonsevne og ressurser),

  • blir syke som hele mennesker, som vil si at en beskrivelse eller vurdering ikke bare dreier seg om de biomedisinske forholdene, men også om relasjoner til eget sinn, til omgivelser og samfunn (kapittel 3. Sykdomsbegreper – biomedisinsk og relasjonelt, verdiladet),

  • har helse, som ikke bare er fravær av sykdom, men som handler om ulike ressurser, og som kan formuleres i en medisinsk ressursmodell og i et helhetlig sykdomsbegrep (kapittel 4. Helhetlig om helse, sykdom og ressurser – og om lovens vilkår for ytelser),

  • har etisk ansvar for hva de gjør og ikke gjør, jf. etiske refleksjoner i trygdemedisinsk praksis, mest på legens side, men også på pasientens side (kapittel 5. Trygdemedisinsk etikk),

  • har bevissthet, som er subjektiv. En viktig regel for legen er å interessere seg for tanker og følelser i pasientens eget perspektiv (kapittel 6. Objektivitet og subjektivitet ved erklæringsutforming),

  • kan ha problemer med å arbeide, og problemene kan skyldes sykdom som ikke etterlater «objektive funn» i kroppen. Derfor trengs et objektivitetsbegrep som tar høyde for denne realiteten (kapittel 6. Objektivitet og subjektivitet ved erklæringsutforming),

  • bør både ha innsyn og inviteres til å delta i hva som skrives om dem i erklæringer (kapittel 7. Metoder i sakkyndighetsrollen).

Vurdering av pasientens funksjonsevne er et viktig tema i trygdemedisinen. I varierende grad interesserer klinikere flest seg for den. Men fordi målet for medisinen i vår tid gjerne oppfattes ensidig som behandling («symptombehandling»), kan målet om å gjenopprette pasientens funksjonsevne noen ganger ha blitt skjøvet til side. Utdanningsprogrammet ved McGill-universitetet endrer på dette forholdet ved å hevde at medisinens rolle kan oppsummeres som:

  • “to return patients to a sense of wellbeing, where

  • well-being is based on achieving goals and purposes,

  • goals are achieved through purposeful activities, where

  • functioning relates to a person’s ability to fulfill activities and participate in a full life and leads to the conclusion that

  • medicine must act to improve functioning” (Boudreau et al., 2018): 21).

Funksjonsevne er altså et sentralt tema i medisinen. En av de store pedagogiske utviklere av vitenskapelig medisin, Abraham Flexner, uttrykte dette slik i 1910: «It is the business of the physician to restore normal functioning: normal functioning is thus his starting-point in thought, his goal in action» (Boudreau et al., 2018): 19). WHOs ICF (WHO, 2003, WHO, 2001) er tatt i bruk i utdanningen ved McGill-universitetet ((Boudreau et al., 2018): 255). I dag bør leger flest kjenne til det grunnleggende begrepsapparatet for menneskets funksjonsevne i det som kalles «ICF-modellen» (kapittel 2. Funksjonsevne og ressurser).

Legen Edvin Schei hevder at funksjonsevne er et nøkkelbegrep i pasientsentrert medisin. «Legearbeid er å styrke personens funksjon», skriver han (Schei, 2014): 33). Funksjon er «den overordnede, omfattende, alltid pågående aktiviteten som innbefatter hele spennet av kapasiteter, fra det cellulære til det åndelige. Funksjon er forskjellig for hvert individ, slik livsmålene er ulike» (Schei 2014: 33). Å bidra til å forbedre pasienters funksjonsevne er altså viktig i den allmennmedisinske klinikken.