3.3.5 Sammenfattende om den biopsykosiale sykdomsmodellen
Vi har nå sett at det gjeldende sykdomsbegrepet i Norge er et verdiladet, komplekst og noe vagt biopsykososialt begrep. Det er relasjonelt, dvs. relatert til tre fenomener: a) biomedisinsk vitenskap, b) den sykes egne plager og opplevelser – og ressurser og c) samfunnets krav og forventninger. I den biopsykososiale modellen blir biomedisinsk kunnskap verdsatt og anerkjent, men ikke uten også å anerkjenne den sykes egen opplevelse og den samfunnsmessige eller sosiale konteksten. Lidelse er et nødvendig vilkår får å betegne en tilstand som sykdom. Vi har endt opp med et komplekst sykdomsbegrep som søker å fange begrepsmessig sykdom som «noe fundamentalt menneskelig» (Hofmann 2014: 219).
I vår tid er det blitt klart at den biopsykososiale modellen også har begrensninger. En fundamental grunn til begrensingene er at biologi, tilnærminger til menneskers psyke, til livshistorie og opplevelse og dessuten til samfunnsfag, er basert på svært ulike vitenskapstradisjoner. Legen Anna Luise Kirkengen har påvist at «medisinen har ingen modell som forener disse tre ulike vitenskapstradisjonene» (Kirkengen et al., 2013: 116). Men det biopsykososiale perspektivet på sykdom og funksjonsevne, slik WHOs ICF beskriver det, er likevel viktig fordi det for det første knytter sammen sykdom og funksjonsevne. For det andre trekker ICF-modellen opp et kart over viktige årsaksfaktorer for en redusert funksjonsevne. Når legen blir kjent med de konkrete årsaker til at en pasients aktiviteter er blitt begrenset, kan kartet av årsaker hjelpe legen, sammen med pasienten og eventuelt også en arbeidsgiver, til å forsøke å redusere virkningene av disse årsakene. Slik påvirkning kan være bidrag til behandling av pasientens sykdom.
Det biopsykososiale sykdomsbegrepet har i mindre grad gjort opp med en biomedisinsk tilnærming som ofte fører til at den faglige oppmerksomheten blir ensidig rettet mot pasientens sykdom, dvs. smerter og redusert funksjonsevne og hvordan behandling kan skje. En biopsykososial forståelse har i seg selv hjulpet lite til å rette oppmerksomheten mot pasientens helseressurser. En helhetlig helseteori supplerer derfor den biopsykososiale modellen i neste kapittel.
Du kan lese mer om den pågående internasjonale debatten om den biopsykososiale modellen her https://en.wikipedia.org/wiki/Biopsychosocial_model
Bolton og Gillett (2019) har forsvart den biopsykososiale modellen for sykdom og helse både vitenskapelig og filosofisk på interessante måter https://link.springer.com/book/10.1007/978-3-030-11899-0
De definerer det biopsykososiale sykdomsbegrepet på en god måte slik ": a) personen klager over smerte eller plager, b) han/hun er ute av stand til å gjøre ting som skal gjøres, det er aktivitetsbegrensninger eller tap av handlingsevne og c) det antas at årsak til tilstanden finnes i noe som ikke fungerer bra i den individuelle personens kropp eller sinn...... Sykdommens hovedkonsekvens er å redusere personens handlingsevne" (min oversettelse fra s. 112f).
Et tredje slag sykdomsbegrep, det evnebaserte, blir beskrevet i underkapittel 4.2.4.