3.3.4 Pragmatisk sykdomsbegrep, diagnose og kritikk
Det mest anvendte sykdomsbegrep i vår tids medisin er det pragmatiske sykdomsbegrepet. Ifølge dette begrepet defineres sykdom som diagnose etter gitte kriterier, slik WHOs ICD 10 gjør. Det tas ikke stilling til hvilken sykdomsmodell dette sykdombegrepet inngår i. De diagnoser som finnes i ICD 10 oppfyller lovens krav til sykdomsbegrep. I ICD 10 finnes for eksempel aktuelle diagnoser i allmennpraksis som M79.7 Fibromyalgi og M79.1 Myalgi. Manualen for ICD 10 sier ingenting om hvordan selve sykdomsbegrepet defineres (WHO, 2010).
Heller ikke ICPC definerer noe sykdomsbegrep. ICPC er et kodesystem som er delt i to: Kodenummerne 70-99 for hvert organsystem er et utvalg av sykdomsdiagnoser. De anvendes når en diagnose er stilt. ICPC-2 anvendes i dag uten diagnosekriterier. Kodenummerne 1-29 er beskrivelser av pasientens plager og symptomer. De brukes dersom det ikke er stilt noen diagnose. Fra ICPC’s side er ikke kodene 1-29 å anse som sykdom, men Nav har bestemt at de kan godtas på linje med sykdom – inntil en medisinsk diagnose kan stilles. Sosiale problemer, Z-diagnoser, godtas imidlertid ikke som sykdomsdiagnose.
ICPCs todeling i enten plager/symptomer eller en diagnose kan skape diagnoseproblemer i praksis. En rekke medisinske tilstander blir diagnostisert i form av symptomer. En pasient med muskelsmerter kan gis diagnosen myalgi i ICD-10 (M79.1). Men myalgi finnes ikke som diagnose i ICPC (L70-L99). Legen kan ev bruke en av symptomkodene, men får ikke dermed fortalt at myalgi er en medisinsk diagnose. Fibromyalgi finnes i ICPC som ”symptom/plage” (L18), men ikke som diagnose. I ICD-10 finnes fibromyalgi som diagnose (M79.0). I og med at ICPC skal brukes i primærhelsetjenesten, er det lite fastlegen kan gjøre med dette forholdet. Men det er greit å vite at en del ”symptom/plage” koder iflg ICPC er diagnoser i ICD-10.
I trygdemedisinsk praksis trenger vi å erkjenne at diagnosebegrepet kan være faglig kontroversielt innen deler av medisinen, særlig i psykiatri/psykisk helsetjeneste. Man kan spørre om det i det hele tatt finnes noe felles mellom fenomener som et brukket ben og en personlighetsforstyrrelse. Et annet tema er viktigheten av å bevare et større spenn av normale menneskelige fenomener utenfor sykdomsbegrepet og ikke overdrive medikalisering (https://sml.snl.no/medikalisering).
Det er klart at det finnes psykiatrisk sykdom med et biologisk grunnlag. Men kan være problematisk å tale om diagnose eller sykdom innen deler av psykiatrien. Det å tale om psykisk lidelse eller psykiske plager gir i alle fall god mening. Her kan du lese en artikkel om diagnosens makt https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/y3nXVe/diagnosenes-makt-skiller-mellom-dem-som-faar-og-dem-som-ikke-faar-bjoern-hofmann
Den engelske psykologforeningen, British Psychological Society, initierte et prosjektarbeid (2013-2018) for å få til et paradigmeskifte mht psykiske lidelser og dagens diagnosesystemer. For å få til det, trengs det et rammeverk som ikke er basert på en sykdomsmodell. Personers problemer må forstås som uttrykk for mestrings- og overlevelsesmekanismer som gir mening. Bakgrunnen for problemene er den relasjonelle og samfunnsmessige konteksten som personen befinner seg i. Rammeverket betegnes "Power Threat Meaning Framework (PTMF)" . Hensikten med det er å utforske og forstå emosjonell smerte, fortvilelse, uvanlige opplevelser og problematiske væremåter. Initiatiativet har vakt internasjonal interesse, også i Norge, og mer informasjon finnes her: *Takk til samfunnsmedisineren Vegard Høgli som informerte meg om dette initiativet
https://www.madinnorway.org
"Hovedtrekkene i rammeverket er blitt oppsummert i noen enkle spørsmål, som kan rettes til enkeltpersoner, familier eller sosiale grupper:
Hva har skjedd med deg (eller dere)? Hvordan fungerer makt i livet ditt?
Hvordan har det påvirket deg? Hva slags trusler har det utgjort for deg?
Hvordan har du forstått det som har skjedd? Hvilken mening har disse situasjonene og opplevelsene hatt/fått for deg?
Hva måtte du gjøre for å klare deg gjennom det? Hvordan har du respondert på trusselen?
Disse spørsmålene danner så utgangspunkt for å formulere en forståelse av den enkeltes, eller families eller gruppes situasjon og opplevde vansker."