3.3.2 Biopsykososialt om sykdom, funksjonsevne og system
Innen vår tids medisin er en biopsykososial tilnærming til pasientenes lidelse og sykdom akseptert. Den biopsykososiale sykdomsbegrepet må anses for å være det overordnede i norsk trygdemedisin. Vi taler om en biopsykososial sykdomsmodell https://sml.snl.no/biopsykososial_modell
Modellen beskriver de gjensidige relasjonene eller interaksjonene mellom biologi, psykologi og sosiale omgivelsesfaktorer slik de ofte utspiller seg hos pasienter. Den relaterer biologiske sykdomsprosesser til pasientens psyke, sosialt til andre mennesker og til sosiale strukturer.
WHOs ICF (se kap. 2.2) er en biopsykososial modell der funksjonsevnen står sentralt. ICF er sammensatt av en medisinsk og en sosial modell. Hvis vi ser for oss at den medisinske modellen i ICF er biopsykososial, kan vi ifølge Figur 1 se at sykdomsprosessen («helsetilstanden») er relatert til miljøfaktorer og personlige faktorer, foruten til funksjonsevnens tre dimensjoner. Vi kan si at ICF er den biopsykosiale modellens funksjonsevnemodell. Ifølge denne medisinske modellen, knyttes sykdom og diagnose nært til personens funksjonsevne og problemer med denne.
Den biopsykososiale modellen er basert på systemtenkning. Et system er et sett av komponenter som vekselvirker med hverandre. Når vi beskriver noe som et system, betyr det at vi erkjenner at det finnes flere årsaker som samtidig, for eksempel biologisk, psykisk, sosialt eller i miljøet, kan ha virket negativt inn på en persons helse. ICF er basert på systemtenkning og viser hvordan menneskets funksjonsevne og funksjonshemning er et resultat av påvirkning fra flere slag faktorer slik Figur 1 viser.
Det er altså ikke bare sykdomsprosesser internt i kroppen som forårsaker funksjonshemning, slik den biomedisinske sykdomsmodellen avgrenser seg til. For eksempel kan også sosiale problemer eller konflikter påvirke en kropps eller individs funksjonsevne på negativ måte. Noe av det klinisk viktige ved systemtenkningen er at årsaker til en endret funksjonsevne og helsetilstand ikke bare finnes internt i individets kropp, men også psykologisk og sosialt – i individets interaksjon med omgivelsene. Det betyr at en klinisk intervensjon kan være på flere nivåer samtidig – biologisk med et legemiddel, psykisk ved å interessere seg for pasientens livshistorie, opplevelse og mål i livet og ved å ha en dialog om sosiale forhold, arbeidslivet inkludert. Systemtenkningen var grunnleggende ved etableringen av allmennmedisinen som fag (McWhinney, 1997: 63-71).