6.6.1 Å se pasienten i sosial kontekst, som person med sitt perspektiv
Kriteriet sier hva som skal være utgangspunktet for beskrivelse og vurdering av en pasient. Utgangspunktet er den situasjonen som pasienten står oppe i og som du som lege har fått innblikk i. Vurderingen har altså pasientens verden (Wifstad, 2013: kap. 5) eller det levde livet som utgangspunkt. Det er utilstrekkelig å beskrive pasienten kun biomedisinsk – uten omgivelser eller sosial kontekst – og som en passiv «brikke». Pasienten bør beskrives i sin sosiale og omgivelsesmessige kontekst, og som aktivt og handlende person, slik ICF gjør (WHO, 2003). Og det pasienten mener, kjenner som vanskeligheter, og uttrykker om situasjonen, må gjerne komme til uttrykk i det du skriver. Det vi hevder her, svarer til de relasjonelle funksjons-, sykdoms- og ressursbegrepene som er blitt presentert ovenfor.
Det kan være forskjellig hvor mye kontekst som det er hensiktsmessig å beskrive. Men aktuelle kontekstuelle tema er
sosial opprinnelse og bakgrunn
familieforhold
oppvekst
skolegang, utdanning, språklige ferdigheter
arbeidserfaringer
det som har vært sosialt vesentlig i det påfølgende livsløpet
En slik beskrivelse er viktig for at leseren kan danne seg et bilde av pasienten som person og aktør. Det kan være på sin plass å beskrive spesiell sårbarhet fra barndoms- og ungdomstid – som fortsatt kan påvirke hans/hennes atferd som voksen.
Vi tenker at en slik framgangsmåte kan motvirke medikalisering (https://sml.snl.no/medikalisering). Sosiale og personlige problemer eller lidelse kan beskrives kort slik pasienten har gjort rede for, uten dermed å hevde at de er symptomer på sykdom.