4.3.4 Klarhet om sykdom som årsak til funksjonsnedsettelsen
Lovgiver har satt som vilkår at det skal foreligge en funksjonsnedsettelse, og den skal «klart» skyldes sykdom, for å få sykmelding. Det er ikke nok at pasienten har en sykdom hvis den ikke er årsak til funksjonsnedsettelse. Det er heller ikke nok å ha en funksjonsnedsettelse dersom den ikke klart skyldes sykdom. Paragraf 8-4 sier at «sosiale eller økonomiske problemer og lignende» ikke gir grunnlag for sykmelding. Vi skal nå konkludere om hvordan lovens krav om «klarhet» kan sikres så langt det synes mulig.
Lovens krav om «klarhet» forventes oppfylt på i alle fall to måter:
Den ene måten er å sette en diagnose, som vi så i underkapittel 3.3.4 Pragmatisk sykdomsbegrep og diagnose. Det definerer sykdom etter diagnosekriterier. I primærhelsetjenesten skal ICPC benyttes, i spesialisthelsetjenesten ICD.
Den andre måten er at pasientens sykehistorie og nåværende tilstand blir beskrevet på måter som det er enighet om i det medisinske fagfelleskapet. Legen beskriver sykdommen på måter som en annen lege vil kunne kjenne igjen fra sin egen praksis. Standardiserte skjema for diagnose bør tas i bruk der slike finnes (omtales i kapittel 7. Trygdemedisin i sakkyndighets- og forvalterroller).
Det er så langt vi som leger kan komme med å avklare om sykdom foreligger eller ikke. Men det kan være vanskelig å skille mellom individets sykdom og konsekvenser av sosial belastning. Den engelske allmennmedisinske pioneren Ian McWhinney (1926-2012) uttrykte sammenhengen mellom sykdom og sosiale faktorer slik: «Social and psychological factors may be influential in any disease state, either because of the disease itself or as a factor determining its severity and course» (McWhinney, 1997): 58). Symptomene for en tilstand som faller inn under et sykdomsbegrep og en sosial belastningstilstand kan være til forveksling like. Sykdomsprosess og sosial belastning er ofte vevet inn i hverandre, og begge deler kan finnes samtidig. Nav er klar over at det forholder seg slik:
Se Navs rundskriv til § 8-4, «Nærmere om grensedragningen mellom sykdom og andre forhold"
https://lovdata.no/nav/rundskriv/r08-00#ref/lov/1997-02-28-19/%C2%A78-4
Legen har et handlingsrom for å vurdere denne situasjonen mht. sykmelding. En mulig konklusjon er å forklare pasienten at loven ikke gir adgang til sykmelding. Beslutningen kan følges opp med å tilby støttende samtale framover, eventuelt også for å følge med på utviklingen videre. En annen konklusjon i en gråsone der funksjonsreduksjonen tross alt kan begrunnes som forårsaket av sykdom, er å skrive en kort sykmelding, eventuelt delvis.
En hypotetisk test for å skille mellom funksjonsnedsettelse/sykdom og andre funksjonsevneproblemer ved en sterkt belastende situasjon, for eksempel en konfliktsituasjon, er følgende. Dersom legen tenker seg den aktuelle belastningssituasjonen bort, vil da pasienten fortsatt ha de aktuelle plager eller symptomer? Hvis det foreligger en medisinsk funksjonsnedsettelse/sykdom, vil han/hun vanligvis ha det. Hvis legen kan anta at den ville gå fort over, i løpet av en natts søvn kanskje, er det ikke grunnlag for hevde at det foreligger en funksjonsnedsettelse/sykdom. Jeg kjenner ikke til at den nevnte testen er blitt empirisk undersøkt.
Sosiale belastninger, særlig langvarige, kan skade kropp og sinn slik at en sykdomsprosess oppstår. Visse belastninger, som mobbing og massiv og negativ mediaomtale, kan gi kraftige stressbelastninger i et menneskes kropp/sinn. I så fall kan det utvikle seg en sykdom. Loven stiller seg helt nøytral til hvilke faktorer det er som forårsaket sykdommen. Du kan lese mer om sykdomsvilkåret i sykmelderveilederen