Trygdemedisin

4.3.2 Trygdemedisinsk arbeidsevnevurdering

Arbeidsevne er et komplekst begrep (kapittel 2.5 Arbeidsevne). Det legen kan gjøre, er å vurdere noen sider av en pasients konkrete arbeidsevne eller vanskeligheter med å arbeide. Lovgiver forutsetter at legene kan si litt om dette tema. Sykemelderveilederen beskriver måten å gå fram på for å få kunnskap om pasientens arbeidsevne/-uførhet slik:

https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/sykmelderveileder/sykdomsvilkar-og-funksjons-og-arbeidsevne/funksjons-og-arbeidsevne-vurdere-om-nedsatt-hos-pasienten

I det kliniske møtet suppleres denne informasjonen med det legen finner ved undersøkelsen og den kliniske erfaringen legen har fått ved å ha sett en rekke pasienter med ulike slag redusert arbeidsevne. På dette samlede grunnlaget kan legen gjøre de vurderinger som trengs for å vurdere arbeidsevnen for spørsmålet om sykmelding.

Arbeidsevnen er et relasjonelt begrep slik Figur 6 viser. Det er viktig, også i klinikken, å være klar over konsekvenser av at begrepet er relasjonelt. Slike konsekvenser er:

• Det relasjonelle forholdet mellom «individets ressurser og hindringer» og «omgivelsenes krav og forventninger» fører til at det er individuelt om og hvordan en person med helseproblemer vil kunne arbeide eller ha problemer med å arbeide. Alle tiltak for å forbedre arbeidsevnen må være basert på en individuell vurdering.

• Ved sykmelding er det viktig å tenke på mulige tilpasninger eller tilrettelegginger mellom individets hindringer og ressurser og de kravene som stilles på arbeidsplassen.

• Forskning om hvordan personer med til dels alvorlig psykisk lidelse kan komme i arbeid, har vist at sykdommen og diagnosen noen ganger sier lite om den reelle arbeidsevnen. Forutsetninger for at personer med slike sykdomsplager kan komme i arbeid, er a) at han/hun vil arbeide og b) får kompetent oppfølging over tid i samarbeid mellom helsetjenesten og Nav og c) er ønsket av arbeidsgiver (såkalt «individual placement and support» - IPS) (Reme et al., 2019). https://www.arbeidoginkludering.no/kompetanse/individual-placement-and-support-ips/

Ordet i midten, mulighet, i Figur 6 uttrykker at ved å drøfte en persons hindringer, men også ressurser som evner og vilje, og tilrettelegginger og sosial støtte fra en arbeidsleders side, kan det for personen selv og arbeidsleder framtre nye måter å være i virksomt arbeid på. Legen må gjerne komme med innspill til tilrettelegginger og informasjon om spesielle hensyn som bør tas på arbeidsplassen. Det har vært vanlig å si at legen godt kan gi råd om hva slags arbeid en pasient ikke bør utføre. Men det har vist seg i vår tids mangfoldige arbeidsliv at legen bør være forsiktig med å gi råd om at et spesifikt arbeid ikke bør gjøres – eller bør gjøres. Hvis en rektor får beskjed om at en delvis sykmeldt lærer ikke kan undervise, er det forholdsvis lite den sykmeldte kan gjøre på skolen. Det er bedre at legen skiver om hva som kan være vanskelig for læreren på jobben, for eksempel klarer ikke «å stå lenge» eller «høre hva eleven sier». Så får arbeidsleder og sykmeldt sammen finne hva han/hun kan gjøre av arbeid.