1.8.1 Skjønn som både handlingsrom og resonneringsform
I denne boka skal vi sette oss inn i en teori om skjønn, på grunnlag av studier av argumentasjon, som filosofene Harald Grimen og Anders Molander har gjort rede for (Grimen, 2009b, Molander, 2016). De karakteriser skjønn som «en resonnering om hva som bør gjøres i enkelttilfelle» (Grimen og Molander 2008:188). På grunnlag av deres analyser, definerer jeg fagetisk skjønn som en resonnering om hva som bør gjøres i enkelttilfelle på grunnlag av generell faglig og etisk kunnskap - for at vurderingene skal bli gode både for de enkelte borgere og for fellesskapet. I medisinsk praksis er enkelttilfellene oftest de individuelle pasientene eller personene. Dette gjelder også på det trygdemedisinske praksisfeltet. Vi så i kapittel 1.6 at trygdemedisinen utøves i de tre rollene som behandler, sakkyndig og forvalter. I disse rollene utøves skjønn på ulike måter. Vi skal i denne boka gå nærmere inn på skjønnsutøvelse i sakkyndighetsrollen. I samfunnsmedisinsk praksis vil enkelttilfellene ikke være individer, men befolkningsgrupper som trenger tiltak for å verne helsen. Vurderingene her vil også ofte være skjønnsmessige (Øgar 1996). Som vi nå skal se, omfatter skjønnsbegrepet både hva som kan eller skal vurderes av profesjonelle og hvordan vurderingen bør gjøres (Grimen, 2009b)(Molander, 2016: kap. 2).
Hva som kan vurderes: De rettsreglene som rammer inn det profesjonelle helsearbeidet i en lov, er sjelden helt entydige. De legger opp til at en rekke tema skal beskrives og vurderes av profesjonelle fagfolk. Følgende bilde er mye brukt: rettsreglene er som en smultring som omgir et ”tomt rom” som fagfolkene må fylle med innhold (Grimen, 2009b). Skjønn er et betrodd rom for vurderinger, valg og handlinger som loven definerer. Profesjonelle har altså en betrodd frihet fra lovgiver til å velge mellom tillatte handlingsalternativer. Men det faglige skjønnet skal utøves innenfor bestemte rammer eller standarder. Skjønn i denne forstand kalles et faglig handlingsrom.
Anvendt på trygdemedisinen: Folketrygdloven har fastsatt et faglig handlingsrom der legen og andre klinikere som profesjonelle har frihet til å velge mellom alternative måter å vurdere eller handle på. Det er ofte klokt å begrunne kort en skjønnsvurdering i en erklæring. Tenkningen omkring skjønn tilsier at ingen skal stille spørsmål ved selve skjønnsvurderingen dersom den er rimelig begrunnet, og befinner seg innenfor gjeldende lovverk. For utdypning av skjønn som handlingsrom i Nav henvises det til (Heum, 2014).
Hvordan vurdering bør skje: Skjønn er, som vi så ovenfor, en betegnelse på den måten vi bør tenke på når vi skal slutte fra generell faglig kunnskap til det som skal gjelde for den enkelte pasient eller for andre helsefaglige enkeltsituasjoner. Resonneringen består av beskrivelser av noen slag fakta eller data, via en slutning til en konklusjon. Vi skal se hvordan dette er å forstå ved utforming av legeerklæring i kapittel 6. Objektivitet og subjektivitet i trygdemedisinsk arbeid .
Temaet faglig skjønn utvikles videre i kapittel 6.7 Skjønn - en sammenfatning og i kapittel 6.8 Hjemmelsbegrepet i trygdemedisinen. Eksempler på skjønnsvurderinger i erklæringer kommer i underkapittel 7.3.6 Sammenfattende fortolkning og i 7.3.7 Konklusjon