1.8.2 Tema i trygdemedisinske handlingsrommet
Det trygdemedisinske handlingsrommet har flere «vegger» som nå skal beskrives. Det første er rettsanvendelsesskjønnet. Den profesjonelle må ha et visst kjennskap til de rettsreglene som gjelder for den aktuelle vurderingssituasjonen, hvordan rettsreglene fortolkes og dessuten er ment å skulle anvendes i situasjonen (Hanssen et al., 2015: 18f). Med andre ord må legen kunne anvende et visst rettsanvendelsesskjønn, for eksempel hva loven mener med «funksjonsnedsettelse» og «sykdom».
Følgende faglige temaer som folketrygdloven ringer inn, forventes det at leger skal anvende skjønn på i trygdemedisinsk praksis (Solli, 2007): 275-78)(Hatland og Terum, 2010).
Sykdomsbegrep: Loven definerer ikke det sykdomsbegrepet som skal brukes i trygdemedisinsk praksis. Lovforarbeider sier at begrepet «må vurderes ut fra hva den medisinske vitenskap til enhver tid definerer som sykdom" (Ot. Prp. Nr 39 (1992-1993: 2). Ftl. § 12-6 sier at «[n]år det skal avgjøres om det foreligger sykdom, legges det til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Sosiale eller økonomiske problemer gir ikke rett til ytelser etter dette kapitlet.” Loven overlater altså til den medisinske profesjon å fastlegge hvilket sykdomsbegrep som skal benyttes. Men det aktuelle sykdomsbegrep skal være a) vitenskapelig basert og b) alminnelig anerkjent i medisinsk praksis.
Funksjons- og arbeidsevnevurdering: I trygdemedisinen skal det gjøres beskrivelser og vurderinger av pasientens funksjonsevne opp mot arbeidsplassen. Neste kapittel tar opp dette temaet.
Behandling og rehabilitering: Vurdering av hensiktsmessig behandling og rehabilitering er kjerneområdet for det faglige skjønnet.
Motivasjon hører også med til kjerneområdet for det faglige skjønnet. Vi skal se at motivasjon er en av flere helseressurser som er av stor trygdemedisinsk betydning.
Etiske overveielser: I enhver medisinsk behandlingssituasjon og vurdering vil etiske verdier komme i spill, slik legeforeningens etiske regler for leger gir uttrykk for.
Tiltak for å forbedre arbeidsevnen: Loven gir rom for legens vurdering av hensiktsmessighet når det gjelder arbeidsrettet rehabilitering. Vurdering av tiltak for å komme i arbeid er det likevel ofte veilederne i Nav som har best kunnskap om.
Helhetssyn: I den kliniske trygdemedisinen gjelder det å forsøke å se, og gjerne også beskrive, pasienten på en helhetlig måte. En lege bør gjøre det fordi helhet er en viktig faglig og etisk verdi. Dette betyr at pasientens eget syn og oppfatninger også skal tillegges vekt. Loven sier at Nav skal gjøre en omfattende helhetsvurdering ved graderingen av den nedsatte inntektsevnen (§ 12-7). Da bør også det medisinske beslutningsgrunnlaget være preget av helhetstenkning. Dette gjelder også rådgivende lege. På Nav-kontoret kan rådgivende lege få spørsmål om et medisinsk problem i en sak som en saksbehandler arbeider med. Rådgivende leges svar kan da være: «Fortell meg først litt om denne personens liv, alder, kjønn, aktuell situasjon». Etter å ha fått vite litt om konteksten kan det medisinske spørsmålet besvares.
Folketrygdloven legger altså rammer for aktiv og variert bruk av fagkunnskap. Fagkunnskap og etikk er uløselig knyttet sammen, slik legeforeningens etiske regler viser. Skjønnsbegrepet er helt sentralt for å forstå hva trygdemedisinsk faglighet består av og hvordan den kan utøves.