logoTrygdemedisin

6.8 Mer om skjønn som resonneringsform (til orientering)

Filosofisk forskning har vist at skjønn som resonneringsform har et interessant trekk som kan være nyttig å kjenne til også innen trygdemedisinen (Molander, 2016, Grimen, 2009b):

Det interessante trekket er hva som kjennetegner selve slutningen eller vurderingen fra fakta eller data til konklusjon. Argumentet har altså, som vi allerede har sett, tre hovedkomponenter:

  1. Beskrivelse av fakta eller data i en aktuell situasjon, for eksempel sosial situasjon, anamnese, kliniske funn, funksjonsevne

  2. Konklusjon, ofte som en avgjørelse som får konsekvenser om hva som bør gjøres videre med den aktuelle personen.

  3. En slutning, som kjennetegnes av en eller annen faglig hjemmel (eng. warrant) for at vurderingen eller slutningen kan rettferdiggjøres overfor andre. Hjemler kan være en kjent tommelfingerregel («slik gjør vi her»), en anerkjent faglig «oppskrift» eller prinsipp (Toulmin et al., 1984). En viktig trygdemedisinsk hjemmel er den regelen som står i ftl. § 12-6: «Når det avgjøres om det foreligger sykdom, legges det til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis». Andre faglige hjemler er:

    • ICF- modellen for funksjonsevnevurdering

    • Anerkjente prosedyrer

    • Evidensbaserte retningslinjer

    • Etiske prinsipper – slik de ble gjennomgått ovenfor

Kjennskap til hjemmelsbegrepet er nyttig fordi begrepet hjelper til å kunne spørre etter det mer spesifikke innholdet i resonneringen fra fakta til konklusjon. Er hjemmelen faglig? Etisk? Juridisk? Eller noe annet? Eller sammensatt av flere hjemler – etisk og faglig for eksempel?

Skjematisk kan resonneringen i argumentet framstilles å bestå av de tre komponentene slik:

Beskrivelse av situasjon (fakta/data)

…………………………………………………………….

Konklusjon

<Hjemmel eller garantist>

Et viktig trekk med denne resonneringsformen skal også bemerkes. Beskrivelsen av data eller fakta om pasientens situasjon, for eksempel den kliniske tilstanden, og hva slag hjemmel som brukes, er avhengige av hverandre. Dette er tydelig ved funksjonsevnevurderinger. Dersom hjemmelen er en biomedisinsk uførhetsmodell, blir fakta om sykdommen og symptomene de sentrale. Dersom hjemmelen er ICF-modellen, blir faktagrunnlaget et annet: konteksten, aktivitetsbegrensningene, muligheter som måtte foreligge, evner og mål.