Trygdemedisin

6.8 Hjemmelsbegrepet i trygdemedisinen

Filosofisk forskning har vist at skjønn som resonneringsform har et interessant trekk som er nyttig å kjenne til innen trygdemedisinen (Molander, 2016, Grimen, 2009b):

Det interessante trekket gjelder hva som kjennetegner selve slutningen eller vurderingen fra fakta eller data til konklusjon. Et argument har altså, som vi allerede har sett, tre hovedkomponenter:

1. Beskrivelse av fakta eller data i en aktuell situasjon, for eksempel sosial situasjon, anamnese, kliniske funn, funksjonsevne

2. Konklusjon, ofte som en avgjørelse som får konsekvenser om hva som bør gjøres videre med den aktuelle personen. En konklusjon i en trygdemedisinsk skjønnsvurdering kan noen ganger være nokså sikker. Andre ganger kan legen være i tvil. I så fall er det riktig å gi uttrykk for den aktuelle tvil eller usikkerhet. En kan eventuelt skrive hva som taler for en bestemt konklusjon, og hva som taler mot den. 

3. Så har vi selve slutningen, som sier noe om den logiske sammenhengen mellom fakta eller data og konklusjonen. En slutning må følge en slags regel. I faglige sammenhenger kjennetegnes den av en eller annen faglig hjemmel (eng. warrant) for at vurderingen eller slutningen kan rettferdiggjøres overfor andre (mer om hjemmelsbegrepet nedenfor). Hjemler kan være en kjent tommelfingerregel («slik gjør vi her»), en anerkjent faglig «oppskrift» eller prinsipp (Toulmin et al., 1984). En viktig trygdemedisinsk hjemmel er den regelen som står i ftl. § 12-6: «Når det avgjøres om det foreligger sykdom, legges det til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis». Andre faglige hjemler er:

   • ICF- modellen for funksjonsevnevurdering

   • Anerkjente prosedyrer

   • Evidensbaserte retningslinjer

   • Etiske prinsipper – slik de ble gjennomgått ovenfor

Om hjemmelsbegrepet trygdemedisin: Leseren vil kjenne hjemmelsbegrepet fra jussen. Med hjemmel  i juridisk forstand "menes formelt rettsgrunnlag. Spør du etter hjemmel, spør du etter om rettsregelen gir grunnlag for en bestemt rettsposisjon" (Boe 1996: 85). Men termen "hjemmel" brukes ikke bare i jussen. Den brukes også i den allmenne læren om å argumentere. Hjemmel er slags regel som binder fakta/data sammen i den slutningen eller vurderingen som føre fram til en konklusjon. Den forteller noe om grunnlaget for den vurderingen som er gjort. Her kan du se hvordan lærere blir kjent med et allmennt hjemmelsbegrep: https://spraakspalten.salaby.no/2020/04/01/hva-er-et-argument/      

(i denne lenken er belegg det samme som fakta/data og påstand er det samme som konklusjon:) Kjennskap til det allmenne hjemmelsbegrepet er nyttig fordi begrepet hjelper til å kunne spørre etter det mer spesifikke innholdet i resonneringen fra fakta til konklusjon. Er hjemmelen faglig? Etisk? Juridisk? Eller noe annet? Eller sammensatt av flere hjemler – etisk og faglig for eksempel?

Skjematisk kan resonneringen i argumentet framstilles å bestå av de tre komponentene slik:

Et viktig trekk med denne resonneringsformen skal også bemerkes. Beskrivelsen av data eller fakta om pasientens situasjon, for eksempel den kliniske tilstanden, og hva slag hjemmel som brukes, er avhengige av hverandre. Dette er tydelig ved funksjonsevnevurderinger. Dersom hjemmelen er en biomedisinsk uførhetsmodell, blir fakta om sykdommen og symptomene de sentrale. Dersom hjemmelen er ICF-modellen, blir faktagrunnlaget et annet: konteksten, aktivitetsbegrensningene, muligheter som måtte foreligge, evner og mål.