logoTrygdemedisin

6.7 Skjønn – en sammenfatning

Som forklart i underkapittel 1.8.1 Skjønn som både handlingsrom og resonneringsform, har skjønn to aspekter: a) et handlingsrom og b) en måte å resonnere på, en resonneringsform. Viktige tema i handlingsrommet dreier seg om:

  • Den medisinske tilstanden, inkludert ressurser, funksjonsevne og funksjonssvikt

  • Behandlingen og rehabiliteringen

  • Tilrettelegginger og andre tiltak for å forbedre funksjons- og arbeidsevnen

I dette handlingsrommet skal generell medisinsk kunnskap anvendes på enkeltpersoners situasjon.

Det skjer ved å sette opp et argument, som beskrevet ovenfor (6.6.4.1 Saklighet og etterprøvbarhet). Filosofene Harald Grimen og Anders Molander har vist at den resonneringen som inngår i argumentet, er karakteristisk for den resonneringsmåten som inngår i skjønn. Skjønn som resonneringsform er altså en argumentasjon, med premisser, en slutning og en konklusjon. Grimen og Molander taler om skjønn som en måte å resonnere eller tenke på (Grimen, 2009b, Molander, 2016). Det er denne måten å tenke på som vi også har betegnet som erklæringslogikk.

Skjønn er altså ikke subjektiv «synsing», det er ikke «fritt», men en måte å tenke på som søker å begrunne det en kommer fram til – konklusjonen. Slutningen fra premisser til konklusjon kan på et slikt grunnlag etterprøves av andre. Medisinske skjønnsvurderinger skal benytte anerkjente faglige (eventuelt etiske) standarder så lang mulig, f.eks. ICF for funksjonsevnevurdering.

Når dette er sagt, er jeg ikke fremmed for at skjønn enkelte ganger kan ha en dimensjon av «taus kunnskap» eller intuisjon ved seg (Polanyi, 1967). Men ved skriving av trygdemedisinske erklæringer er det viktige å bruke kunnskap på måter som kan etterprøves. Det er viktig å være klar over at selv om skjønn er basert på vitenskapelig kunnskap, kanskje evidensbasert, er konklusjonen om bruken av kunnskapen på det enkelte menneskets situasjon, ikke i seg selv vitenskapelig. En skjønnsvurdering er altså ikke i seg selv en vitenskapelig vurdering. Den handler oftest om å komme fram til en konklusjon med et verdiladet eller normativt innhold – om noe som bør gjøres eller skje i forholdet til en person. Dette er en grunn til at forskjellige kompetente fagpersoner som vurderer samme sak, kan komme til forskjellige konklusjoner.