5.5.3 Medbestemmelse og trygdemedisinsk samvalgsmodell
I klinikken skal både pasientens og legens autonomi respekteres. I klinikken kan derfor ikke «autonomi […] bety annet enn medbestemmelse. Pasienten kan ikke beordre sin lege å gjøre ting som legen finner faglig eller etisk uforsvarlig […]» (Tranøy, 2005:33). Legens profesjonelle autonomi skal også forsvares. Vi følger filosofen Knut Erik Tranøy (1918-2012)* Knut Erik Tranøy hadde stor betydning for utviklingen av etikk-kunnskap i Norge. her og betegner prinsippet om respekt for selvbestemmelse i helsetjenesten for medbestemmelsesprinsippet .
Forskningen har på grunnlag av det relasjonelle autonomibegrepet utviklet en klinisk medbestemmelsesmodell (engelsk shared decision making model) som en overveielsesprosess i tre trinn (Elwyn et al., 2012, Gulbrandsen et al., 2016). I Norge er en lignende modell, kjent som samvalgsmodellen , tatt i bruk i helsetjenesten (Helse-og-omsorgsdepartementet, 2015: 60). Tabell 5 beskriver samvalgsmodellen anvendt ved oppfølging av sykmeldte. Gjennom samvalgsmodellen forbedres pasientens muligheter til å ta ansvar i egen sak. Modellen ivaretar legens mulighet til bl.a. å argumentere for det som kan være til beste for pasienten på lengre sikt.
Trinn 1 Informasjon om oppfølging og mulige valgsituasjoner |
Legen informerer om det som er relevant om:
|
Trinn 2 Samtaler der valgsituasjoner utdypes |
Lege og pasient:
|
Trinn 3 Samtaler om beslutninger |
Pasienten tar beslutning selv i valgsituasjonen etter å ha fått anledning til å drøfte:
|
I følge samvalgsmodellen informerer legen ikke bare om ulike valg- og handlingsalternativer. Legen kan også spørre pasienten om hva som kan være fordeler med fortsatt å være i jobb – til overveielse. Legen kan gi spesifikke råd ut fra kjennskap til pasientens forutsetninger og situasjon. Det anses etisk legitimt å gi råd eller argumentere overfor pasienten, forsøke å overbevise altså, at noen valg er medisinsk sett bedre enn andre. Det er under forutsetning at rådgivningen skjer i en åpen dialog der legen bl.a. «gjør rede for sitt ståsted [og] pasienten får ærlige svar på sine spørsmål» (Pedersen et al., 2007: 1646).
La oss ta et eksempel: En pasient mener at uføretrygd, på et noe svakt grunnlag, er det beste for seg. Legen kan i så tilfelle råde pasienten til å se for seg om det også vil gjelde på et par års sikt. Legen vil kanskje gå lenger og forsøke å overbevise pasienten om at det er best for han/henne om en søknad om uføretrygd utsettes, i alle fall dersom vedkommende har en jobb å gå til. Legen kan dermed sies å opptre svakt paternalistisk. Legen kan forklare at de rettsreglene som følger av demokratiets paternalisme, må i alle fall legen følge. Men om pasienten har fått et paternalistisk råd, kan han/hun ivareta sin rett til medbestemmelse ved selv å avgjøre om han/hun vil akseptere rådet eller ikke. Kanskje sender han/hun søknad om uføretrygd til Nav. Legen forsøker i så fall å skrive en erklæring som ivaretar etikk og profesjonell faglighet (se «Writing medical certificates» i Dobbeltrolleetikk (Solli og Barbosa da Silva, 2019: 91).