logoTrygdemedisin

4.2 Helhetlig teori om helse, sykdom og ressurser

4.2.1 Biomedisinsk og normativ måte å tenke helse og sykdom på

Nordenfelts utgangspunktet er at det innen vår tids medisinske teori og filosofi finnes to ganske forskjellige måter å tenke sykdom og helse på. Den ene er biostatistisk (eller biomedisinsk) og den andre er helhetlig og verdiladet (normativ) (Nordenfelt, 2001). Den biostatistiske teorien tar utgangspunkt i naturvitenskapelig statistisk tenkning om sykdom. Teorien sier at

  1. Sykdom er et biologisk begrep på linje med hjerte, lunge og blodtrykk. Slike begreper anses ikke verdiladede.

  2. Sykdom defineres som statistisk avvik fra normal biologisk funksjon.

  3. Helse defineres som fravær av sykdom. Helse er med andre ord normal biologisk funksjon. Både sykdoms- og helsebegrepet er verdinøytrale.

Den normative teorien er helhetlig, dvs. basert på en holistisk tankegang. https://no.wikipedia.org/wiki/Holisme. Den ser ikke bare alle de delene som et menneske er satt sammen av, men også at delene utgjør helheter. Den tar utgangspunkt ipersonen som en helhet og som aktør. Helse karakteriseres som en god prosess, og sykdom som en negativ eller ond prosess, for både kropp og sinn. Nordenfelt definerer så sykdom på grunnlag av helsebegrepet. Vi ser på Nordenfelts teori som en videreutvikling av det verdiladede og relasjonelle sykdomsbegrepet som Konsensusrapporten kom fram til (Bruusgaard et al., 1995).

4.2.2 Evnebasert helsebegrep ifølge Nordenfelt

Nordenfelts handlingsteoretiske utgangspunktet passer godt til ICF-modellen som skriver om aktiviteter eller handlinger. Men det gjør den uten noen grunnleggende teori (Schuntermann, 2009): 48f). Iflg. handlingsteori kommer man ikke utenom mål (eller hensikt) for å forklare handlinger (Solli og Barbosa da Silva, 2012). Det ligger dypt i vår natur at vi gjør noe for å oppnå noe, for eksempel mat eller trygghet, i de omgivelsene vi befinner oss i. Nordenfelts helsedefinisjon tar utgangspunkt i evnebegrepet og definerer helse på flere bruksnivå (Solli, 2011). Til trygdemedisinsk bruk er denne helsedefinisjonen av Nordenfelt egnet: Helse er en persons evne, gitt standard omgivelser, til å realisere alle sine vitale mål.

Vi gikk gjennom evnebegrepet i underkapittel 2.4.1 Evner og tilrettelegginger av omgivelsene og i BOKS 2 BOKS 2. Evne er kort sagt fysisk eller mental kraft til å greie noe. Nordenfelt hevder at fire vilkår er nødvendige for å tale meningsfullt om en persons helse:

  • Den handlende person sees som en helhet. De tre andre vilkårene er denne personens:

  • evner av kroppslig og mental art til å greie, eller ha kraft til noe

  • standard omgivelser: naturlige, kulturelle og sosiale omgivelser på både individuelt og strukturelt nivå

  • mål, som personen har for å gjøre noe eller for å handle, og som også omfatter personens grunnleggende behov og verdier, og som er nært relatert til mening (Solli, 2011).

Det er altså fire nødvendige vilkår for å tale om god helse. Nordenfelt vektlegger læring som grunnleggende for å utvikle helse. Det gir ikke mening å snakke om en persons evne uten å se personen i sine omgivelser. Forhold i omgivelsene er avgjørende for at en person skal få mulighet til å utfolde eller utvikle sine evner, eller ikke. For å utvikle evnene ved læring må det finnes gode skoler og andre læringsarenaer. Standard omgivelser i helsedefinisjonen ovenfor er de vanlige eller rimelige omgivelsene, naturlig, sosiale og kulturelle, som folk flest har i et velordnet samfunn.

Det er videre nødvendig å ha mål av noe slag for å kunne realisere evner. En person som har mistet «mål og mening» vil knapt engasjere seg i noe som helst. En person som har mer eller mindre bevisste mål vil gjøre nye ting, gjøre nye erfaringer, lære og utvikle evnene sine hjemme, i skole og arbeidslivet og i samfunnet forøvrig. Vitale mål er de vesentligste mål i livet, som å greie seg i dagliglivet, ha nære relasjoner i familie og vennekrets og delta i samfunnet, vanligvis i arbeidslivet.

Nordenfelts definisjon kan synes å handle om at individuelle prestasjoner er det viktige for helsen. Det er ikke tilfelle. Vitale mål er mål som er grunnleggende for alle menneskelige organismer uavhengig av utviklingsnivå. Små barn har vitale mål, likeså fullvoksne mennesker og den demente personen på sykehjem. En person med Downs syndrom har også vitale mål.

Det at helsebegrepet er relasjonelt, betyr at de tre helsefaktorene evne, omgivelser og mål står i forbindelse med hverandre. De viser til, eller varierer med hverandre. De tre faktorene må ses i et samlet bilde for å kunne tale om evne og dermed om helse. Med disse begrepene klart for oss kan vi i en gitt trygdemedisinsk vurderingssituasjon overfor en person spørre om:

  • hvilke evner er det nå spesielt viktig å være oppmerksom på, og som kanskje bør utvikles gjennom opplæring eller skolering?

  • omgivelsene: Er det noe i hjemmesituasjonen som er vanskelig? Er aktuell arbeidsplass, eller annen aktivitetsarena, egnet, eller trengs tilpasninger av noe slag? Er det noen sosiale forhold som er spesielt viktig: noen som kanskje kan støtte, eller er det sosialt vanskelige situasjoner som personen også skal mestre?

  • har personen spesielle behov som bør ivaretas, og hva er konkrete mål med hensyn til deltakelse i arbeidslivet eller samfunnet for øvrig?

4.2.2.1 Evnebasert terminologi i Nav-loven § 14 a

Dersom vi nå ser på ordlyden i Nav-loven § 14a, kan vi se at terminologien ligger nær opp til det som ovenfor er blitt beskrevet om mennesket i et evneperspektiv. Teksten er slik:

Alle som henvender seg til kontoret, og som ønsker eller trenger bistand for å komme i arbeid, har rett til å få vurdert sitt bistandsbehov. Brukere som har behov for en mer omfattende vurdering av sitt bistandsbehov, har rett til å få en arbeidsevnevurdering. Brukeren skal få en skriftlig vurdering av

  1. sine muligheter for å komme i arbeid

  2. hva slags arbeid som skal være målet

  3. behovet for bistand for å komme i arbeid

  4. om, og eventuelt hvor mye, arbeidsevnen er nedsatt

  5. hvilken type bistand som kan være aktuell for brukeren

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2006-06-16-20

Det er de tre første punktene a), b) og c) i § 14a som beskriver personen i et evneperspektiv

4.2.3 Uhelse

Nordenfelt hevder at et begrep om uhelse er nødvendig i en relasjonell helse- og sykdomsteori. (Om ordet ”uhelse”, se http://tidsskriftet.no/article/3159599/). Et annet ord som brukes på norsk, med en lignende betydning, er «helseplager». På grunnlag av helsedefinisjonen ovenfor, defineres uhelse som en persons betydelig reduserte evne, gitt standard omgivelser, til å realisere alle sine vitale mål. Vi kan tale om redusert helse på en glideskala fra litt til noe redusert helse. Videre på denne glideskalaen har vi altså «uhelse».

I klinisk praksis er utgangspunktet gjerne det pasienten selv forteller om nedsatt funksjonsevne og smerteplager, altså redusert helse. Det evnebaserte helsebegrepet kan gi legen idéer til å utforske hva en slik tilstand består i for pasienten selv. Pasienten kan ha problemer eller utfordringer på ett eller flere av de områder som utgjør de vilkårene for god helse. Opplever pasienten problemer i forhold til omgivelser hjemme, i arbeid eller samfunnet forøvrig? Har han/hun evner som ikke blir realisert nok? Har han/hun mål eller ønsker om noe viktig i eller for sitt eget liv som ikke er blitt realitet? Å sette sine mål urealistisk høyt kan være årsak til uhelse. Likeså å sette dem for lavt. Det er viktig å være klar over at vitale mål ikke behøver å være bevisst fastlagte. Enkelte ganger kan for eksempel psykoterapi være nødvendig for å justere viktige mål til et realistisk nivå.

Dersom hovedårsaken til en redusert funksjonsevne er svært vanskelige omgivelser, altså ikke «standard omgivelser», dvs. omgivelsesvilkår som er de gjengse i samfunnet, er det ikke noen poeng å snakke om uhelse. Da er det de vanskelige omgivelsene og hvordan de kan rettes opp, som skal være temaet. Hovedårsaken til en redusert funksjonsevne er i så fall de vanskelige omgivelsene – som kan være et politisk anliggende. Nordenfelts helsedefinisjon fører altså ikke til at betydelige miljøproblemer eller alvorlige sosiale konfliktsituasjoner defineres som uhelse. Men i gitte situasjoner kan det være slik at en persons begrensning i aktivitet og deltakelse dels må tilskrives sykdom, dels uakseptable omgivelser. Det er en styrke ved helsebegrepet, slik Nordenfelt har definert det, at det skiller mellom helseproblemer (uhelse) og sosiale problemer/samfunnsproblemer der politiske løsninger kan være de virkningsfulle.

4.2.4 Helhetlig og relasjonelt sykdomsbegrep

Vi fortsetter nå der vi slapp i underkapittel 3.3.3 Gjeldende biopsykososialt sykdomsbegrep: Det gjeldende sykdomsbegrepet i Norge er et verdiladet, relasjonelt, og komplekst bio-psyko-sosialt begrep. Lidelse er et nødvendig vilkår får å betegne en tilstand som sykdom. Sykdomsbegrepet utvikles nå videre ved å følge opp Nordenfelts definisjon av sykdom på grunnlag av helsebegrepet – altså på en måte som ikke er biomedisinsk. Sykdom dreier seg fortsatt om en handlende persons evner, omgivelser og mål – nært relatert til mening. Dessuten anerkjennes medisinsk og biologisk kunnskap om hvordan menneskets kropp og sinn kan bli forstyrret på så mange måter. Den naturvitenskapelige kunnskapen settes inn i en større sammenheng, der det som skjer med mennesket selv, og ikke patologien i kroppen som sådan, er utgangspunktet for sykdomsdefinisjonen.

Nordenfelt tar uhelsebegrepet som utgangspunkt for å definere sykdom. Definisjonen er: «Sykdom er en kroppslig eller mental prosess som er slik at den tenderer til å gi uhelse hos sin bærer” (Solli, 2011). Med «prosess» menes en koordinert eller organisert gruppe av hendelser. De kan være av ulikt slag: fysiske (som f. eks. en flamme), biologiske, psykiske eller sosiale. Hendelsene er knyttet til hverandre enten som ulike årsaker eller ved at de virker sammen funksjonelt. Prosessen utvikler seg over kortere eller lengre tid, gjerne gjennom flere stadier (Rescher, 1996): 38). Den prosessen det her er tale om, overskrider det tradisjonelle dualistiske# Dualisme betyr her at det kroppslige og det mentale (psykiske) er to helt uavhengige og adskilte ting, se videre https://snl.no/dualisme. skillet mellom det kroppslige og det mentale. (Det mentale, sinnet eller det psykiske anses her som synonymer).

Sykdomsdefinisjonen ovenfor konstaterer at prosessen er av slikt slag at den oppleves kroppslig, mentalt eller begge deler som noe negativt. Det passer med at han/hun i typiske tilfeller forteller legen om ikke bare smerter eller andre plager, men også om vansker med å greie seg i dagliglivet, om relasjoner som er satt på prøve (for eksempel pga angst) og at det kan ha oppstått vansker med å delta i arbeidslivet eller i samfunnet forøvrig. Pasienten kan ha fått vansker med å realisere viktige eller vitale mål i livet sitt. Systematiske endringer og begrensninger i opplevelse av kroppen, hvordan den reagerer og utfører oppgavene sine på kan ha inntrådt. Sykdom er «a cry of the flesh», skriver filosofen Havi Carel (Carel, 2008): 29)# Havi Carel har en kronisk, alvorlig sykdom. Basert på sine egne opplevelser og filosofiske analyser har hun på inngående måter beskrevet hva det vil si å være syk. http://www.bristol.ac.uk/school-of-arts/people/havi-h-carel/. Innsikten sammenfatter jeg slik: Det er oppstått noe problematisk, en prosess som virker negativt, i kropp/psyke som mennesket selv opplever å ikke ha full kontroll på.

På bakgrunn av pasientens fortelling og subjektive opplevelse undersøker legen så om det foreligger tegn til sykdom som har slike egenskaper at den kan fortolkes å ha ført til den uhelsen som pasienten beskriver – eller ikke. Det kan påvises medisinsk kjente strukturelle avvik eller funksjonsnedsettelser kroppslig eller mentalt. Eller det kan påvises kjente kliniske bilder av «medisinsk uforklarte helseplager» (Malterud and Prydz, 2013) eller psykiske lidelser.# For et utvidet perspektiv på hva slag prosesser det ellers kan dreie seg om, henvises til “Mennesket som biologi og tenkende individ” i KIRKENGEN, A. L., GETZ, L., EKELAND, T.-J., HETLEVIK, I., SCHEI, E., ULVESTAD, E. & VETLESEN, A. J. 2013. Grunnlag og grenser for klinisk kunnskap. In: HUNSKÅR, S. (ed.) Allmennmedisin. Oslo: Gyldendal. På grunnlag av den medisinske kunnskapsbase antas det at vitenskapelige forklaringer på en pasients uhelse og lidelse kan etableres.

Nordenfelt definisjon av sykdom er åpen med hensyn til anvendt vitenskapelig rammeverk for å beskrive årsaker i denne prosessen. Det kan være biomedisinske beskrivelser av patofysiologiske tilstander, psykologiske eller psykiatriske beskrivelser av mentale prosesser eller enda mer omfattende systemprosesser (som for eksempel ved fibromyalgi). Forskeren vil være ute etter generelle trekk ved denne prosessen ved å undersøke flere pasienter. Det må i prinsippet finnes flere pasienter for at forskeren skal kunne stille opp en medisinsk forklaring. Derfor er det vanskelig å hevde at det finnes en sykdom som bare en person har eller har hatt.

På langt nær alle som har redusert helse, eller uhelse, er altså syke. Mener legen at det ikke kan påvises noen spesifikk sykdomsskapende, organisert prosess som forklarer en redusert helse, er den aktuelle personen ikke syk, men har grader av redusert helse eller uhelse (Solli, 2011).

Sykdomsdefinisjonen fortolkes videre slik: Mange av de som får påvist sykdom, er ikke selv plaget med uhelse på det tidspunktet diagnosen stilles. Det er fordi sykdomsdefinisjonen tar høyde for at samlet medisinsk kunnskap tilsier at uhelse er knyttet til utvikling av sykdomsplager som en statistisk mulighet i framtida. Noen, men ikke alle, kan bli plaget av den aktuelle sykdommen i framtida. Ofte kan en person ha god helse selv om en sykdomsprosess er påvist (Solli, 2011). Et eksempel er lite utbredt psoriasis.

Sykdomsbegrepet er relasjonelt – fordi definisjonen er basert på et relasjonelt helsebegrep. Det betyr at hvordan en pasients individuelle sykdom arter seg er avhengig av flere komponenter som virker inn på hverandre. Sykdomskomponentene oppsummeres slik:

  • Den egne opplevelse av helse eller uhelse.

  • Hvordan han/hun evner å mestre sin situasjon, hvilke omgivelser han/hun lever i og hvilke mål pasienten setter for aktivitet og handlinger i sitt liv.

  • Medisinsk kunnskap om strukturelle avvik, funksjonsnedsettelser kroppslig eller mentalt eller kliniske bilder – som er påvist å kunne føre til uhelse.

Vi ser at dette sykdomsbegrepet omfatter både generelle trekk som kan utforskes vitenskapelig og spesielle, særegne (partikulære) trekk som gjelder den individuelle syke personen – og som kan utforskes i en samtale. Gjennom det individuelle og det partikulære kommer også noe generelt fram. Sykdom finnes både som abstrakte beskrivelser i lærebøker og som konkret, individuell opplevelse og erfaring hos det enkelte syke mennesket. Dette sykdomsbegrepet føyer den naturvitenskapelige kunnskapen som ligger til grunn for den biomedisinske modellen inn et større flerfaglig rammeverk.

Sykdom og helse forstås altså ikke som atskilte, men som sammenvevde fenomener. Et menneske som er blitt sykt, kan fortsette å realisere evner, på tross av de hindringene som sykdomsprosessen forårsaker. Han/hun kan fortsette å ha sine sosiale relasjoner og jobbe med sine mål, og kanskje meningen i eller med sykdommen.

På grunnlag av overveielsene ovenfor, foreslås nå følgende sykdomsbegrep til videre overveielse og diskusjon i det trygdemedisinske fagfellesskapet:

Sykdom er en kroppslig og/eller mentalt organisert prosess hos en person av slik art at den tenderer til å føre til uhelse og lidelse hos personen. Den medfører belastende endringer i måter å oppleve, reagere og utføre oppgaver på i omgivelsene – endringer som pasienten selv opplever ikke å ha full kontroll på. Sykdom innebærer at vitenskapelige forklaringer på tilstanden er etablert, eller antas å kunne etableres på grunnlag av den medisinske kunnskapsbasen. En slik prosess kan tolkes å foreligge selv om det er vanskelig å fastsette en diagnose.

4.2.5 Relasjonell ressursmodell for medisinsk praksis

Vi skal nå se på en relasjonell ressursmodell for medisinsk praksis. Ressursmodellen har sitt utspring i refleksjoner over klinisk trygdemedisin, men den antas å kunne brukes mer allment i medisinsk praksis. Figur 4 illustrerer noen viktige trekk i det relasjonelt helhetsbilde av mennesket som inngår i ressursmodellen

  • En kroppslig/psykisk helhet,

  • aktør i sine omgivelser og i samfunnet,

  • med indre og ytre ressurser (indre ressurser er synonym for evne, ytre ressurser er synonym for muligheter i omgivelsene),

  • der mål, ønsker og behov er sentralt for mennesket, slik handlingsteori tilsier (Solli, 2011)

Modellen presenteres nedenfor i Tabell 4. Den tar utgangspunkt i den sammenfatningen av evner, omgivelser og mål som ressurser som ble presentert i underkapittel 2.4.6 Sammenfatning om evner, omgivelser og mål som ressurser. Tabellen skiller mellom ressursene evner og mål ved personen selv (indre ressurser) og ressurser i de naturlige og sosiale omgivelsene. Så legger tabellen til to slag ressurser møtet mellom kliniker og pasient. Det ene slaget følger av at respekt for menneskerettigheter ble erklært som et overordnet prinsipp den medisinske etikken (underkapittel 1.3.3 Fem medisinsk-etiske prinsipper). Denne prioriteringen springer ut av erkjennelsen av at ethvert menneske bør bli møtt med den samme verdighet som ethvert annet menneske også innehar, se Menneskeverd i tabellen. Om legens og pasientens likeverd skriver den erfarne legen Eric J. Cassell (som vi møtte i innledningsvis i underkapitlet «Om å se pasienten som person») i sin bok om «den moderne medisinske praksis»:

First, and most obvious, the physician should treat the patient as an equal […]. The physician should be able to participate completely in communication with the patient, even though […] the presentation of information and ideas to the patient should be as simple and clear as possible. […] Physicians’ comments should be in line with what the patient is trying to say. The physician is trying to understand and acknowledge the patient’s feelings […]. None of these are easy; they take knowing their importance and then practicing (Cassell, 2013): 160).

Det er først og fremst i likeverdige møter at personlige ressurser kan bli samtalt om og bli avklart. Respekt, anerkjennelse og deltakelse skal utdypes i kapittel 5. Trygdemedisinsk etikk.

Figur 4. Mennesket i et evneperspektiv. Personen ses i et relasjonelt spenn mellom kropp, mental utrustning og indre ressurser (evner), mål som søkes realisert og ressurser i omgivelsene. Tidligere publisert i (Solli, 2011) og gjengitt med tillatelse fra redaksjonen i Tidsskrift for Den norske legeforeningen og tegneren Kari Toverud 17.12.2019.

Det andre slaget av ressurser ligger i at klinikeren har og anvender en helhetlig kunnskap om mennesket. Det første punktet i denne siste delen av tabellen kommer fra artikkel 1 i Menneskerettighetserklæringen (Forente nasjoner 1948).

Om det neste punktet kom den tyske psykiateren og filosofen Karl Jaspers (1883-1969) med en klok oppfordring:# Karl Jaspers blir av mange ansett som den største tenkeren innen psykiatri i det 20. århundret: https://en.wikipedia.org/wiki/Karl_Jaspers

Because we can get to know mankind only through ourselves – that is through our human contact, our contact with the world, with philosophy, science and history – or perhaps because when we explore other humans we need a living basis in ourselves, we must be ever-present as ourselves and use this living basis in the service of our knowledge. (…) It is a mistake to want to organise our knowledge of human beings technically into a whole which anybody might lay hold of, just as if this knowledge could be reduced to a single plane (Jaspers, 1997b): 748).

Tabell 4. En modell for ressurser i medisinsk praksis

Ressurser ved personen selv

Evner

Kapasitet, kompetanse, dugelighet, mestringsforventning, bestemme selv i eget liv

Mål

Egne langsiktige og kortsiktige mål. Kjenne til behov, verdier og mening. Ønsker. Interesser. Motivasjon

Ytre ressurser

Omgivelser

Tilrettelegginger, organisatoriske endringer, bli akseptert, bli støttet sosialt, ha gode relasjoner til noen andre, kjenne trygghet og samhørighet

Ressurser i møtet mellom kliniker og pasient

Menneskeverd

Respekt, anerkjennelse og deltakelse

Helhetlig kunnskap om mennesket

Mennesket

  • er aktør med frihet, fornuft og samvittighet med relasjoner til andre mennesker og til samfunn,

  • består av både deler og helheter og omfatter flere dimensjoner (fysisk/kjemisk, biologisk/økologisk, psykisk og åndelig),# Om ånd, se Store norske leksikon https://snl.no/%C3%A5nd alltid i noen slag omgivelser,

  • er ikke bare et objekt, men også et subjekt.

Sitatet fra Jaspers avsluttes med en utfordring til legene om å overskride reduksjonismen https://snl.no/reduksjonisme. Reduksjonistisk tenkning (i ontologisk forstand, se kapittel 6. Objektivitet og subjektivitet ved erklæringsutforming.) betyr å hevde at et fenomen eller prosess X kan bli fullstendig og uttømmende beskrevet ved et annet fenomen Y, slik at det hevdes at X er ikke annet enn Y. I medisinen har Y vært den fysiske materien (Solli og Barbosa da Silva, 2012). Å hevde at subjektiv bevissthet egentlig ikke er noe annet enn de fysiske og kjemiske prosessene i hjernen, er et eksempel på reduksjonisme. Reduksjonismen har preget den naturvitenskapelige revolusjonen som medisinen gikk gjennom på slutten av det 19. århundret og langt inn i det 20. Tenkningen handler om hvordan vi ser på forholdet mellom deler og helhet. Deler kan bestå av anatomiske strukturer og fysiologiske prosesser. Helheter kan være cellen, sirkulasjonssystemet, organismen, mennesket eller personen. Det er nyttig å kjenne til to forskjellige begreper om helhet, dvs. om forholdet mellom deler og helhet.

Kvantitativt begrep om helhet: helhet er ikke noe mer, eller annet, enn summen av det som kan forstås og utfyllende bli beskrevet som deler. Mennesket er summen av kroppens anatomiske strukturer og funksjoner, inkludert de mentale. Dette er det tradisjonelle reduksjonistiske begrepet om helhet innen naturvitenskaplig medisin. Reduksjonisme er en kraftfull medisinsk strategi, men den begrenser kunnskapen til delene.

Kvalitativt begrep om helhet: helhet er alltid mer enn summen av delene. Kunnskap om delene i menneskekroppen er fortsatt nødvendig. Men ifølge dette begrepet inneholder en helhet noe mer eller annet enn summen av delene. Når deler fungerer sammen, oppstår en organisering, eller nye kvaliteter, som ikke er iboende egenskaper i delene (Solli og Barbosa da Silva, 2012). Det kvalitative helhetsbegrepet er kommet inn i naturvitenskapen ved systemtenkningen og økologien. Antagelig den mest utbredte, og mange vil si den beste lærebok i biologi og økologi anvender dette begrepet. (Begrepet forklares i termer av emergens# Emergens forklares her (midt på, litt under figur 3.1): https://www.michaeljournal.no/i/2007/07/3-Kunnskapsteoretisk-og-ontologisk-objektivitet og systembiologi) (Campbell et al., 2018): 54). Det kvalitative begrepet om helhet betegnes også som et holistisk helhetsbegrep.

Når vi anlegger et helhetlig syn på mennesket, kan vi tenke flerdimensjonalt om mennesket. Mennesket kan beskrives fysisk, biologisk/økologisk, psykisk og åndelig, og befinner seg alltid i noen slags omgivelser (fysiske, biologiske, andre mennesker eller menneskesamfunnet som helhet) (Solli og Barbosa da Silva, 2012). Vi kommer i kapittel 6. Objektivitet og subjektivitet ved erklæringsutforming til temaet objektivitet og subjektivitet anvendt på mennesker.