Trygdemedisin

2.3.5 Mer om funksjonsevnevurderinger på legekontoret

Det er viktig at en funksjonsevnevurdering sier noe om hvilke omgivelser eller område den tenkes inn i. Det trygdemedisinske utgangspunktet for funksjonsevnevurderinger er dagliglivets aktiviteter. På engelsk brukes termen activities of daily living, ADL, med et lignende utgangspunkt

https://no.wikipedia.org/wiki/Dagliglivets_aktiviteter. Med dette utgangspunktet kan legen også vurdere pasientens funksjonsevne opp mot deltakelse i arbeidslivet og eventuelt komme med forslag til tilrettelegginger i det.

I tillegg til pasientens egen beskrivelse av funksjonsevneproblemene, vil observasjon av hans/hennes måte å framtre på eller bevege seg på i konsultasjonen, gi informasjon om funksjonsevnen. Legen sammenligner registreringene med det «erfaringsbiblioteket» som han/hun har fra egen utdanning og erfaring etter å ha fulgt opp etter hvert mange pasienters funksjons- og arbeidsevne (Rudebeck, 2010). Legen kan ofte gjenkjenne et mønster. Legen kan også ha sett pasienten flere ganger før, og har kunnet følge med på utviklingen av funksjonsevnen over tid. Som vi så i underkapittel 1.7.2 Kommunikasjon med arbeidsgiver, kan samtaler med arbeidsleder og dessuten arbeidsgiverens oppfølgingsplan også gi betydningsfull informasjon.

Følgende framgangsmåter for samtaler om funksjonsevnen er blitt beskrevet (Meershoek et al., 2007, Mæland, 2016b):

• Forhold mellom ressurser og krav i dagliglivet. Dette kan være temaet å begynne med: hvilke er de kravene som hverdagslivet stiller, og hvilke er de ressursene pasienten har, og på hvilke måter er det oppstått et misforhold mellom kravene og ressursene? (Personlige ressurser beskrives samlet nedenfor). NF Mæland har forslag til gode spørsmål:

  1. Hva gjorde du før som du ikke får til nå?

  2. Hva klarer du ikke å gjøre lenger?

  3. Hva skulle du ønske du kunne klare å gjøre som du nå ikke får til?

  4. Er det ting som tar lengre tid nå enn før? (Mæland, 2016b: råd 8).

• Dagshistorikk. Foreslå å gå gjennom en hel dags aktiviteter for kort tid siden. En måte å gjøre funksjonsvurdering på, er å:

  ‘vandre’ med pasienten gjennom en vanlig dag. Når står du opp? Hva gjør du da? Klarer

  du det alene, eller må du ha hjelp? Poenget er å få fram både begrensninger og

  muligheter. Ofte kan man bli overrasket over hvilke sykdomstilstander som viser seg

  betydningsfulle. En diagnose legen vil tenke som vesentlig, kan ha liten betydning,

  mens det motsatte kan gjelde for – i legens øyne – mer uskyldige sykdommer

  (Mæland, 2016b), Den gode erklæring, råd 8.

• Hva har pasienten gjort for å forsøke å forbedre situasjonen – for å bli bedre? Samtale om dette kan gi bedre forståelse for pasientens måte å mestre på.

• Er det sosiale omstendigheter som påvirker negativt pasientens funksjonsnivå? Det kan være forhold til nære pårørende og kanskje deres sykdom eller økonomiske problemer. Det kan være spesiell sårbarhet fra pasientens egen barndom/ungdom som kan kaste lys over måten han/hun håndterer nåværende utfordringer på.

Enkelte ganger blir det legens oppgave også å vurdere rimeligheten, eller troverdigheten, i det pasienten forteller. Dersom legen ser pasienten flere ganger over tid, kan konsistensen i funksjonsnedsettelsen vurderes. Er det omtrent de samme slag problemer som det blir berettet om fra gang til gang? Legen kan eventuelt kommentere det han/hun har observert i en legeerklæring.