2.1 Funksjonsevne relasjonelt mellom individ og omgivelser
Vi konstaterte i innledningen til denne boka at mennesker har behov for å være aktive og handlende, eller med andre ord å fungere i forhold til oppgaver som skal utføres – for å få et best mulig liv. Språkforskeren Jan Grue har skrevet mesterlig om slike tema konkret i eget liv (Grue, 2018). Det er viktig å få bruke og utvikle evnene sine. «Funksjon» og «funksjonsevne» er synonymer, men termen «funksjonsevne» er best fordi ordet knytter sammen det å fungere med det å bruke sine evner. Det har vært tradisjon i norsk trygdemedisin fra 1960-tallet av å tale om funksjonsevne, så vi fortsetter med det.
Tradisjonelt er funksjonshemning blitt sett først og fremst som en egenskap kun ved individet isolert sett, uten å skjele til omgivelser. Nåtidig oppfatning er at funksjonshemning utspiller seg relasjonelt (eller interaksjonelt) mellom individ og omgivelser. Gjennom en slik oppfatning kommer også helseressurser til syne. Det er dette synet på funksjonsevne og funksjonshemning vi skal legge fram her.
Sykdom reduserer regelmessig den sykes funksjonsevne. Ved akutt og kortvarig sykdom blir funksjonsevnen ofte raskt restituert når sykdommen går over. Men når mer langvarig sykdom eller påførte skader ser ut til å kunne føre til varig redusert funksjonsevne, er det viktig å ha et faglig begrepsapparat for å kunne beskrive den og se muligheter for forbedringer. Les gjerne den innledende informasjon om funksjonsevnevurdering som finnes i «sykmelderveilederen» kap. 2.1
Om forholdet mellom vurdering av funksjonsevne og av arbeidsevne ved sykmelding, sier folketrygdloven § 8-7 om dokumentasjon av arbeidsuførhet, at:
Vurderingen av arbeidsuførheten skal ta utgangspunkt i en funksjonsvurdering. Legen skal alltid vurdere om medlemmet kan være i arbeid eller arbeidsrelatert aktivitet. Legen og annet helsepersonell plikter i samarbeid med arbeidstakeren og eventuelt arbeidsgiveren å gi nærmere vurdering av arbeidstakerens funksjonsevne https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1997-02-28-19/KAPITTEL_5-4#%C2%A78-1.
Vi legger spesielt merke til at «[v]urderingen av arbeidsuførheten skal ta utgangspunkt i en funksjonsvurdering». Formuleringen er retningsgivende for måten å forstå relasjonen mellom funksjonsevne og arbeidsevne.