1.2.4 Frihet
Det er et grunnleggende trekk ved mennesket å søke frihet i både indre og ytre forstand https://en.wikipedia.org/wiki/Freedom. Folketrygdlovens formålsparagraf omtaler ikke frihet på en eksplisitt måte. Likevel er frihet en grunnleggende etisk verdi i folketrygden. For å se dette, er det viktig å kjenne til at frihet ikke bare er negativ, som frihet fra ytre tvang eller uavhengighet fra andre mennesker. Den er også positiv, for eksempel ved å ha de økonomiske ressursene som skal til for kunne handle etter egne valg. Velferdsstaten sikrer alle borgere et visst minimum av slike ressurser (Nathanson, 1998): 73). Vi kan tenke på gratis utdanning, sosial boligbygging, (nesten) gratis helsetjenester og velferdsytelser som «det går an å leve på». Det er en rekke sosiale betingelser for frihet. Velferdsstaten garanterer i stor grad den enkelte borgers frihet. Et aspekt med frihet er å kunne bestemme selv i, og for, sitt eget liv, se underkap. 2.4.5 Selvbestemmelse som evne.
Filosofen Sigurd Hverven beskriver også andre måter som velferdsordninger bidrar til individuell frihet på. «De frigjør ungdommer fra foreldrenes dominans, arbeidstakerne fra sjefenes dominans og kvinner fra menns dominans (Hverven 2025: 147, med begrunnelse 138-150). For velferdsstatens frihet handler ikke om å fremme individualisme, om det å dyrke individuelle særpreg. Den handler om en solidaritet som gjør det mulig for alle i samfunnet å realisere egen frihet. Frihet er noe som alle må få delta i, den må deles. «Det skapes en god sirkel, eller spiral, der individuell frihet avler sosiale ordninger, som igjen skaper mer individuell frihet» (Hverven 2025: 150). Disse samfunnsskapte mulighetene gir den enkelte frihet til å kunne bestemme selv i sitt eget liv..