1.2.2 Tilfredstillelse av behov
Velferdsstaten skal tilfredsstille borgernes grunnleggende behov – som naturlig nok har høy etisk verdi. Det er vanlig å anse noen behov som universelt grunnleggende for mennesket. Et grunnleggende behov er slik at det må tilfredsstilles for at organismen ikke skal bli alvorlig skadet i sin vekst og utvikling, eventuelt dø (Beauchamp og Childress, 2013: 251). Slike behov er altså ikke noe som oppleves kun subjektivt. De er objektive. Gough (2017: 42-47) hevder at grunnleggende behov i vår tids samfunn er deltakelse, også med egen kritisk refleksjon, helse og selvbestemmelse (autonomi). Han skriver at en rekke «mellomliggende behov» er nødvendige for å tilfredsstille disse grunnleggende behovene: vann, mat, husly, ikke skadelige omgivelser, helsetjeneste, sikkerhet for barn og voksne, nære sosiale relasjoner, trygge svangerskap og fødsler, utdanning og økonomisk trygghet. I underkapittel 2.4.3 om motivasjon skal vi se hvordan grunnleggende psykologiske behov beveger oss mennesker til å handle. De menneskelige behovene kan, til forskjell fra ulike ønsker som folk måtte ha, tilfredsstilles. (Ønsker kan som kjent bli nesten uten grenser.) Folketrygdlovens formålparagraf (§ 1-1) sikrer tilfredsstillelse av borgernes behov først og fremst ved å sikre deres inntekt. Ved å ha penger tilgjengelig, kan borgeren selv bestemme hvordan egne og familiemedlemmers behov skal tilfredsstilles.