2.4.3 Motivasjon
Motivasjon er en helseressurs som er beslektet med «mål»."* "Motivation is often defined as ‘psychological energy that is directed toward a goal'" (La Guardia 2017: 8) Motivasjon er en ”samlebetegnelse for de faktorer som setter i gang og som styrer atferden i mennesker og dyr” https://snl.no/motivasjon. I behandling er motivasjon et kjerneområde for det faglige skjønnet (underkapittel 1.8.2 Tema i trygdemedisinske handlingsrommet). Jeg presenterer en vel utforsket psykologisk teori om motivasjon. Motivasjon springer ut av de grunnleggende psykologiske behovene som mennesket som sosialt vesen har (Ryan og Deci, 2017). Psykologen Torkil Berge og psykiateren Erik Falkum anvender denne teorien i sin bok om å se muligheter i arbeidsliv og psykisk helse (Berge og Falkum, 2013: 46-55).
Teorien skiller mellom ytre og indre motivasjon. Ytre motivasjon skyldes en ytre belønning eller sosialt bifall av noe slag, unngåelse av en form for straff, eller oppnåelse av noe som anses verdifullt. Det vi skal se nærmere på her, er indre motivasjon. Den er bestemt av personen selv (Ryan og Deci, 2017: 14). De grunnleggende psykologiske behovene som motiverer, dvs. «beveger» personen til å handle, er:
Duglighetsbehov (eng. competence) er behovet for å utvikle og uttrykke evner, ferdigheter og kompetanse og få noe til i samspillet med andre mennesker, arbeidslivet inkludert (Ryan og Deci 2017: 11). Det er viktig med tilbakemelding fra andre om det en har fått til, også fra legen, når man for eksempel går sykmeldt over lengre tid.
Relasjonsbehov. Dette er behovet for å ha gode forhold til noen andre mennesker, både at andre er oppmerksomme på og responderer på en selv, og at en kan være oppmerksom og respondere tilbake på andre. Behovet inkluderer en fornemmelse eller følelse av tilhørighet til en sosial gruppe (Ryan og Deci, 2017: 86). En god relasjon mellom lege og pasient kan altså virke motiverende.
Autonomibehov. Mennesket har grunnleggende behov for å kunne bestemme selv i eget liv. Å gjøre det, virker i seg selv motiverende for videre aktivitet og handling (Ryan og Deci, 2017: 10).
Det er viktig at disse behovene kan oppfylles sammen. Det kan for eksempel skje ved at en person får utviklet sin selvstendighet i nær relasjon til enkelte andre mennesker og i et fellesskap, og slik får utviklet sine egne evner. Å møte pasienten på disse grunnleggende psykologiske behovene er en måte å opptre til «pasientens beste» på (se kapittel 5. Trygdemedisinsk etikk).
Av og til snakkes det om at «NN ikke er motivert». Motivasjonsteori skiller mellom flere grunner til manglende indre motivasjon (Ryan og Deci, 2017: 16f.) De er:
En følelse av ikke å være i stand til å oppnå resultater, som kan være basert på erfaringer om å ha blitt hjelpeløs. Dette er grunnleggende sett en følelse av mangel på kompetanse.
En følelse av at aktuelle mål ikke knyttes til det en kjenner som noe en egentlig har behov for. Et aktuelt eksempel er å kjenne at andre behov er viktigere enn å delta i arbeidslivet på måter som andre har foreskrevet for en.
Motstand eller opposisjon mot krav fra omgivelsene, som kjennes å komme på tvers av grunnleggende behov for autonomi og ønske om gode relasjoner til andre. Et aktuelt eksempel er et ungt menneske som har sluttet på skolen, isolerer seg hjemme uten tilsynelatende å ville noen ting.
Det skal altså være få mennesker som ikke er motivert for noen ting. Men det er viktig å være klar over at ikke alt det en person kan være motivert for, er til vedkommendes beste. Ryan og Deci hevder det er viktig å ha et kritisk blikk for om innholdet i en motivasjon er effektivt i forhold til å nå et egnet mål (Ryan og Deci 2017: 90). Deres motivasjonslære er egnet for trygdemedisinsk praksis. Den betegnes selvbestemmelsesteori. Du kan lese mer om den på forskernes hjemmeside: http://selfdeterminationtheory.org/.