2.4.4 Mestringsforventning og forståelsesmodell for sykdom
Psykologien har utviklet forskning om mestring som supplerer selvbestemmelsesteorien. Mestringsforventning er den norske fagtermen for den engelske termen «self-efficacy». Den forklares som «evne til å oppnå ønskede resultater» (min oversettelse) (Colman, 2009): 681). Lege Ragnhild Jordet og psykolog Linda Vaagan (2018) har gjort rede for mestringsforventning i trygdemedisinsk praksis. Sosialpsykologisk forskning har vist at sannsynligheten for at vi mennesker skal få gjort noe, øker «proporsjonalt med den troen vi har på at vi skal klare å gjøre det» (ibid.: 32).
Forfatterne stiller spørsmålet hvordan fastlegen i sin trygdemedisinske praksis kan understøtte mestringsforventning hos pasienter. De beskriver tre viktige psykologiske behov som bør ivaretas for å bedre sjansene til å komme tilbake til arbeidslivet:
– Å bli akseptert: Forfatterne beskriver «et grunnleggende psykologisk behov for å føle seg vel, kjenne seg akseptert og oppleve seg god nok». Det gjelder å finne «balansen mellom passe grad av utfordring og god støtte» (ibid.: 33). Også i trygdemedisinsk arbeid gjelder det å akseptere pasienten i den situasjonen han/hun befinner seg.
– Trygghet: Trygghet beskrives som en følelse vi får «når vi kjenner oss inkludert og opplever at andre bryr seg og er der for oss. Vi trenger altså noen å vende oss mot for trøst, støtte og oppmuntring. Da våger vi også mer! Det gjelder også i arbeidslivet» (ibid.). I klinisk praksis kan dette behovet ivaretas ved for eksempel å gi støtte og oppmuntring til pasienten om at han/hun skal klare å komme tilbake til jobb.
– Autonomi: Forfatterne skriver: «Et […] grunnleggende behov er at vi trenger å oppleve at vi kan påvirke verden rundt oss, også på arbeidsplassen» (ibid.). Det gjelder ikke minst ved individuelle tilrettelegginger på arbeidsplassen. Pasienten bør få involvere seg i sin egen plan om å komme tilbake til arbeid.
Forskning har vist at det også er viktig at legen får tak i hvordan pasienten forstår sykdommen sin. Pasienten forstår ofte sykdommen og framtidsutsiktene mer alvorlig enn det som det er grunnlag for. Jordet og Vaagan skriver (2018: 32): «Det å tenke at plagene er alvorlige eller gir alvorlige konsekvenser, har svært mye å si for forventningene til å komme tilbake til jobb. I tillegg viser det seg at faktiske helseplager er mindre viktige enn tankene om dem.» Ved å bli kjent med pasientens egen «forståelsesmodell for sykdom» eller «sykdomsmodell» kan legen gi mer korrekt informasjon om sykdommen og slik kunne hjelpe til med å avdramatisere den.