2.4.5 Selvbestemmelse som evne – og autonomistøtte
Vi ser at selvbestemmelse, eller autonomi, er en sentral komponent både i motivasjon og mestringsforventning. De to uttrykker også et viktig etisk prinsipp. Det er viktig å kjenne til at betegnelsene refererer både til
en evne til å ta beslutninger som gjenspeiler egne behov og mål (som skal beskrives her)
et etisk ideal om selv å bestemme i eget liv (Halpern, 2001): 101) (se kapittel 5.5)
Selbestemmelse, eller autonomi, har altså «en dobbelt natur» som Figur 2 illustrerer. Øverst sees autonomi som en fast liberal rettighet, som er upåvirket av sykdom eller redusert funksjonsevne. Nedenfor illustreres autonomi som evne eller kapasitet. Det har vært en oppfatning om at personers evne til å utøve full selvbestemmelse er uavhengig av sykdomstilstand. «This is vastly misguided. Illness transforms persons, renders them vulnerable, and impedes their abilities to evaluate and select among various options» (Boudreau et al., 2018: xxiv). Både evnen til å ta beslutninger og å se seg selv i et framtidsperspektiv, kan bli svekket.
Figur 2: Autonomi som liberal politisk rettighet øverst og som evne eller kapasitet nedenfor. Gjengitt med tillatelse fra Pål Gulbrandsen 21.06.2019.
Berge og Falkum legger vekt på det de betegner som «autonomistøtte» både i klinikken og i arbeidslivet. De skriver at slik støtte er viktig nettopp når mellommenneskelige relasjoner er asymmetriske, som mellom behandler og pasient. De beskriver autonomistøtte som
å skape grunnlag for at andre kan foreta personlige meningsfulle og frie beslutninger. Det handler om å anerkjenne personens perspektiv og følelser, la være å presse, men heller fremheve muligheten for valg, åpne opp for ulike valgmuligheter, og gi gode begrunnelser når valg ikke er mulig. Man oppmuntrer personen til å ta ansvar for egen endring (Berge og Falkum, 2013): 53).
Figur 3 viser hvordan en pasients evne til å utøve autonomi kan være avhengig av en klinikers makt til å støtte – eller forhindre autonomi. En kliniker som ikke bare respekterer pasientens autonomi, men også gjennom støtte og oppmuntring forsøker å fremme en pasients evne til å ta egne beslutninger på grunnlag av pasientens egne mål i livet, kan forbedre pasientens autonomi (Gulbrandsen et al., 2016). En svensk studie viser hvordan respekt for selvbestemmelse kan forsterke personens selvfølelse og evne til å utrette mer for å komme i arbeid (Lynöe et al., 2011). Vi så også ovenfor at selvbestemmelse eller autonomi virker motiverende.
Figur 3. Variasjon i evnen til å selvbestemmelse framstilles avhengig av både sykdommens utvikling og av forhold ved legens møte med pasienten. Illustrasjonen er norsk oversettelse fra (Gulbrandsen et al., 2016) og den er gjengitt med tillatelse fra Pål Gulbrandsen og fra redaksjonen i Patient Education and Counseling 21.06.2019.