logoTrygdemedisin

7.5 Legeerklæring ved søknad om uføretrygd

Erklæringen inneholder fortsatt funksjonsevnevurdering, men fokus er nå mer svikten og de manglende evnene enn ressursene og mulighetene. Men det kan fortsatt være relevant å vurdere ressurser og muligheter med tanke på eventuelt gradert uføretrygd. Se gjerne gjennom fire ulike oppslag om uføretrygd her:

https://www.nav.no/no/NAV+og+samfunn/Samarbeid/Leger+og+andre+behandlere/uf%C3%B8retrygd-informasjon-for-leger

7.5.1 Saksbehandlers spørsmål

Også her er det viktig å merke seg Nav-veileders spørsmål til legen. Men legen må være klar over ett forhold: I «veggene» på Nav-kontorene sitter det igjen måter å spørre på som var gyldige tidligere, men som ikke svarer til legens reelle kompetanse slik den nå oppfattes. Eksempler på slike spørsmål er:

  • Er brukers arbeidsevne redusert med minst 50% pga. sykdom, skade eller lyte? (Om lyte, se underkapittel 3.1.1 Lyte).

  • Fører sykdom til at arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten til ethvert arbeid?

  • Framstår det som sannsynlig at helseplager har redusert funksjonsevnen med minst 50 prosent til alle typer jobber han/hun kan utføre?

  • Er brukers funksjonsevne nedsatt i en slik grad at han/hun er forhindret fra å kunne klare alle typer arbeid, også tilrettelagt arbeid?

Felles for de tre første spørsmålene er at de forsøker å få legen til å kvantifisere uførheten. Inntil 1990-tallet ble det ofte antatt at legen hadde en slags faglig «målestokk» for å bedømme graden av uførhet. Med ett unntak kan du kan nå se bort fra ethvert spørsmål om å kvantifisere arbeidsuførheten. Unntaket gjelder pasienter som ikke har vært i arbeid. Hos disse kan ikke Nav fastsette arbeidsuførheten på grunnlag av inntekt før og etter arbeid (nedsatt inntektsevne). I slike tilfelle kan det være aktuelt å få innspill fra legen, om man utfra et medisinsk perspektiv, vurderer det slik at pasienten kan tenkes å kunne jobbe for eksempel 30%.

Det siste av de fire spørsmålene ovenfor forsøker å få klinikeren til å uttale seg om hindringer til å kunne utføre i alle typer arbeid, også tilrettelagt arbeid. Et slikt spørsmål er det saksbehandler som er gitt kompetanse til å avgjøre. Det kan du informere Nav-veilederen om. Eksempler på gode spørsmål er:

  • Er all hensiktsmessig behandling forsøkt?

  • Hva er hans/hennes viktigste funksjonsevnebegrensninger nå?

  • Er det realistisk at nåværende funksjonsevnebegrensninger kan bedres på noen års sikt?

  • I hvilken grad kan varig sykdom forklare den varig nedsatte funksjonsevnen?

7.5.2 Viktige medisinske tema i legeerklæringen ved søknad om uføretrygd

Ftl § 12-7 beskriver flere ulike komponenter som inngår i en helhetlig uførhetsvurdering. Flere av dem ligger utenfor det medisinske fagområde, se

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1997-02-28-19/KAPITTEL_5-9#KAPITTEL_5-9

Det er vanlig å tale om «medisinske vilkår for uføretrygd». Disse vilkårene går fram av ftl § 12-6.

Ved vurderingen av dette vilkåret, er følgende tema aktuelle:

  • Varig sykdom, skade eller lyte. Om lyte, se underkapittel 3.1.1 Lyte. Sykdommen skal være varig, men ikke nødvendigvis livsvarig. Praksis er blitt at dersom det kan antas at tilstanden vil vare 7 år fra det tidspunktet uførheten inntrådte, så er varighetskravet oppfylt.

  • Forsøkt eller gjennomført hensiktsmessig behandling. «Med hensiktsmessig behandling menes behandling som erfaringsmessig vil kunne bedre funksjonsevnen og som ikke innebærer for stor risiko eller ulempe for personen.» (Mæland, 2016a): 50). Dette er et medisinsk spørsmål hvor legens vurdering er viktig.

  • Gjennomførte individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak. Det er Nav som vurderer og avgjør om dette vilkåret er oppfylt eller ikke. Legen kan levere premisser for vurderingen, og rådgivende lege kan delta i den. Det kan dreie seg om forslag om hva som enda virker hensiktsmessig å forsøke. Eller om å peke på åpenbare grunner som tilsier at tiltak som overveies ikke er hensiktsmessige, jf. ftl. § 12-5. I så fall bør legen beskrive de data og vurderinger som tilsier at tiltak ikke er hensiktsmessige ut fra legens medisinske vurdering. Slike data kan dreie seg om legens observasjoner av at pasienten etter mislykkede arbeidsrettede tiltak har fått redusert sine krefter eller framtidshåp ytterligere redusert, og blitt mer nedtrykt, eventuelt deprimert. «Hva som er åpenbare grunner, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle» (Mæland, 2016a): 50).

  • Det kan være viktig å beskrive den varige reduserte funksjonsevnen, forårsaket av sykdom, som har ført til den varig reduserte arbeidsevnen, dersom den ikke er blitt beskrevet i tidligere erklæringer. Hvis så er tilfelle, kan legen henvise til de aktuelle tidligere erklæringene.

  • Vurdering av årsakene til uførheten. Lovens krav er at «sykdom/skade/lyte» utgjør hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen. Det er særlig ved uklare sykdomstilstander at årsakspørsmålet kommer opp. I slike saker er det viktig at legen leverer medisinsk-faglige premisser, inkludert data om «sosiale og økonomiske problemer» som eventuelle årsaksfaktorer. Det kan være nyttig for Nav å få legens vurdering av om det er andre årsaksaksfaktorer enn de medisinske til en nedsatt inntektsevne, for eksempel om den er blitt mer nedsatt i forbindelse med skilsmisse/konkurs/konflikter osv. Legen kan gjerne vurdere, vekte og konkludere om ulike årsaksfaktorer, jamfør det multifaktorielle årsaksbegrepet (kapittel 3.4.1 Medisinske årsaksbegreper). Men legens synspunkter er kun orienterende. Nav foretar sin egen vurdering av årsaks-spørsmålet og kan komme til et annet resultat enn det legen har foreslått. Det er Nav som har ansvaret for å beslutte om hovedårsaken til uførheten er sykdom, skade eller lyte – eller ikke.

  • Om den varige uførheten kan legen enkelte ganger kommentere hvordan en kronisk kraftløshet hos pasienten arter seg. Noen ganger kan en kronisk manglende kraft til å bruke sine evner beskrives og forklares medisinsk. Men uførheten kan være kompleks og inneholde subjektive aspekter som ikke lar seg objektivere. Dermed er den også vanskelig å beskrive direkte. Det å beskrive hva pasienten har forsøkt å gjøre og årsaksmønstre i en pasients livshistorie (som et narrativ) kan være en måte å framstille en uførhet på, jamfør den siste kasuistikken i Kognitiv objektivitet, avsnitt «Narrativ and dialogic intersubjectivity based on the AHM» (Solli og Barbosa da Silva, 2018).

Det er Nav som ifølge lov beslutter om arbeidsevnen i den enkelte sak er nedsatt med minst halvparten eller ikke – på grunnlag av bl.a. legens svar på saksbehandlers spørsmål.

7.5.3 Eksempel på uførhetsvurdering og - konklusjon

NF Mæland skriver følgende utdrag fra en uførhetserklæring når erklæringer er blitt skrevet tidligere i et AAP-forløp i råd 10 i Den gode erklæring:

Han har nå i to år etter hjerneslaget vært til systematisk trening, både lokalt og ved institusjon. Man kan ikke forvente bedring nå, slik at hans funksjon per i dag vil være varig. Med nedsatt kraft i en fot og lammelse i en arm kan han ikke fungere i sitt tidligere yrke som rørlegger. Han vil opplagt ha begrensinger også i forhold til mange andre yrker (Mæland, 2016b): råd 10).

Den korte teksten inneholder et premiss om den medisinske tilstanden, inkludert behandlingen. Et annet premiss er hvilke konsekvenser sykdommen har fått for aktivitet i arbeidslivet. Konklusjonen kommer i de siste to setningene. Konklusjonen er medisinsk, ikke juridisk. Mæland skriver videre «Det holder – så får det være opp til Nav å vurdere ut fra ikke-medisinske forhold, alder, motivasjon, mulighet for utdanning til annet yrke, arbeidsmarked og så videre, om man skal gjøre forsøk på yrkesrettede tiltak» (ibid.). En nødvendig forutsetning for en slik kortfattet vurdering og konklusjon er nok at legen tidligere i samme, eller tidligere erklæringer, har gjort rede for pasientens medisinske tilstand, behandling og funksjonsevnebegrensninger opp mot antatte krav i arbeidslivet.