7.4.3 En utfordrende situasjon å fortolke
NF Mæland tar opp et viktig tema om beskrivelse av pasienter. ”Når jeg som rådgivende lege snakker med kolleger sier disse ofte: ’Du skulle ha sett ham, da ville du forstått hvorfor han er ufør!’ Det er da tydelig at legen ser noe som er viktig og relevant – men kanskje vanskelig å sette ord på”, råd 7 i Den gode erklæring (Mæland, 2016b). Mæland skriver, med rette, at det er ”nødvendig at erklærende lege selv setter ord på slike forhold (eller henviser til noen som kan gjøre det)” (ibid.). Han gir eksempler som han selv har brukt som fastlege:
”Han fremstår som uflidd, går alltid i de samme klærne, og man ser og lukter at disse ikke vaskes ofte”.
”Hun snakker mye og fort, gjerne med lukkede øyne, og gjerne om forhold som jeg har vanskelig å forstå betydningen av. Når jeg spør om noe konkret, får jeg vanligvis ikke svar på det jeg spør om” (ibid).
I Navs saksbehandling er det viktig at slike vesentlige forhold ved en persons atferd og dermed arbeidsevne kommer skriftlig til syne. Bare slik kan de bli tatt hensyn til i en helhetsvurdering av personens eventuelle manglende arbeidsevne. Den framgangsmåten NF Mæland foreslår er etisk god: ”Når jeg skriver slikt i erklæringene mine, lar jeg alltid pasienten lese det. Det har gitt mange nyttige samtaler!” (ibid.).