7.5.2 Viktige medisinske tema i legeerklæringen ved søknad om uføretrygd
Ftl § 12-7 beskriver flere ulike komponenter som inngår i en helhetlig uførhetsvurdering. Flere av dem ligger utenfor det medisinske fagområde, se
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1997-02-28-19/KAPITTEL_5-9#KAPITTEL_5-9
Det er vanlig å tale om «medisinske vilkår for uføretrygd». Disse vilkårene går fram av ftl § 12-6.
Ved vurderingen av disse vilkårene, er følgende tema aktuelle:
Varig sykdom, skade eller lyte. Om lyte, se underkapittel 3.1.1 Lyte. Sykdommen skal være varig, men ikke nødvendigvis livsvarig. Praksis er blitt at dersom det kan antas at tilstanden vil vare 7 år fra det tidspunktet uførheten inntrådte, så er varighetskravet oppfylt.
Forsøkt eller gjennomført hensiktsmessig behandling. «Med hensiktsmessig behandling menes behandling som erfaringsmessig vil kunne bedre funksjonsevnen og som ikke innebærer for stor risiko eller ulempe for personen.» (Mæland, 2016a): 50). Dette er et medisinsk spørsmål hvor legens vurdering er viktig.
Gjennomførte individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak. Det er Nav som vurderer og avgjør om dette vilkåret er oppfylt eller ikke. Legen kan levere premisser for vurderingen, og rådgivende lege kan delta i den. Det kan dreie seg om forslag om hva som enda virker hensiktsmessig å forsøke. Eller om å peke på åpenbare grunner som tilsier at tiltak som overveies ikke er hensiktsmessige, jf. ftl. § 12-5. I så fall bør legen beskrive de data og vurderinger som tilsier at tiltak ikke er hensiktsmessige ut fra legens medisinske vurdering. Slike data kan dreie seg om legens observasjoner av at pasienten etter mislykkede arbeidsrettede tiltak har fått redusert sine krefter eller framtidshåp ytterligere redusert, og blitt mer nedtrykt, eventuelt deprimert. «Hva som er åpenbare grunner, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle» (Mæland, 2016a): 50).
Det kan være viktig å få beskrevet den varige reduserte funksjonsevnen, forårsaket av sykdom, som har ført til den varig reduserte arbeidsevnen, dersom den ikke er blitt beskrevet i tidligere erklæringer. Hvis så er tilfelle, kan legen henvise til de aktuelle tidligere erklæringene.
Vurdering av årsakene til uførheten. Lovens krav er at «sykdom/skade/lyte» utgjør hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen. Det er særlig ved uklare sykdomstilstander at årsakspørsmålet kommer opp. I slike saker er det viktig at legen leverer medisinsk-faglige premisser, inkludert data om «sosiale og økonomiske problemer» som eventuelle årsaksfaktorer. Det kan være nyttig for Nav å få legens vurdering av om det er andre årsaksaksfaktorer enn de medisinske til en nedsatt inntektsevne, for eksempel om den er blitt mer nedsatt i forbindelse med skilsmisse/konkurs/konflikter osv. Legen kan gjerne vurdere, vekte og konkludere om ulike årsaksfaktorer, jamfør det multifaktorielle årsaksbegrepet (kapittel 3.4.1 Medisinske årsaksbegreper). Men legens synspunkter er kun orienterende. Nav foretar sin egen vurdering av årsaks-spørsmålet og kan komme til et annet resultat enn det legen har foreslått. Det er Nav som har ansvaret for å beslutte om hovedårsaken til uførheten er sykdom, skade eller lyte – eller ikke.
Om den varige uførheten kan legen enkelte ganger kommentere hvordan en kronisk kraftløshet hos pasienten arter seg. Noen ganger kan en kronisk manglende kraft til å bruke sine evner beskrives og forklares medisinsk. Men uførheten kan være kompleks og inneholde subjektive aspekter som ikke lar seg objektivere. Dermed er den også vanskelig å beskrive direkte. Det å beskrive hva pasienten har forsøkt å gjøre og årsaksmønstre i en pasients livshistorie (som et narrativ) kan være en måte å framstille en uførhet på, jamfør den siste kasuistikken i Kognitiv objektivitet, avsnitt «Narrative and dialogic intersubjectivity based on the AHM» (Solli og Barbosa da Silva, 2018).
Det er Nav som ifølge lov beslutter om arbeidsevnen i den enkelte sak er nedsatt med minst halvparten eller ikke – på grunnlag av bl.a. legens svar på saksbehandlers spørsmål.