1.3.1 Etiske teorier i medisinsk etikk
Du kan ha fundert på hva som gjør en handling moralsk riktig eller god. Dette er et viktig spørsmål innen etikken. Det er vanlig å dele etikken inn i tre forskjellige hovedteorier som bestemmer hva som er etisk riktig og hvilken type handling som er god.
En handling er moralsk riktig fordi den:
Er i overensstemmelse med plikter eller rettigheter som vi er bundet av. Eksempel er plikten til å respektere andre menneskers selvbestemmelse, eller rett til å bestemme over seg selv. Dette er pliktetikk (eller deontologisk etikk).
Har minst like gode konsekvenser som tilgjengelige alternativer. Eksempel er at det er riktig å forbedre menneskers, eventuelt også dyrs, velferd. Dette er konsekvensetikk (eller nytteetikk).
Har grunnlaget i personens dygd . Dygdsetikken setter mennesket som aktør i sentrum. Som flere andre, foretrekker jeg betegnelsen dygdsetikk framfor dydsetikk. Det er fordi «dygd» betyr «kraft, god egenskap, dugelighet», mens «dyd» legger mer vekt på «verdifull (særlig moralsk) egenskap» (Ordnett Pluss). Det var filosofen Aristoteles (384-322 f. Kr.) som utformet denne måten å tenke etikk på. Dygdene er karakteregenskaper ved enkeltpersoner. Målet som mennesker flest søker mot, er et godt liv. Et godt liv er et liv som gir de beste mulighetene til å utfolde de evnene personen har og dermed sine dygder. Helt sentralt står evnene til å gjøre det som er godt og riktig. Sin egen moral og holdninger må personen selv utvikle og lære seg ved prøving og feiling gjennom et liv i mange forskjellige situasjoner. Mennesket sees ikke som et isolert individ, men i sin sosiale kontekst (Johansen og Vetlesen, 2000: 147ff).
Det grunnleggende etiske spørsmålet er altså: er det handlingen i seg selv (ifølge plikten eller konsekvensene av den), eller er det dygd/holdning som er den beste rettesnor for hva som er moralsk riktig å gjøre? Det etikkverket vi anvender i denne boka (Beauchamp og Childress, 2013), kombinerer pliktetikk og konsekvensetikk til fire prinsipper for medisinsk praksis. De to første prinsippene tolker jeg i hovedsak som konsekvensetiske:
Ikke-skade prinsippet. Det første en lege bør gjøre er å unngå å skade pasienten.
Velgjørenhetsprinsippet. Legen bør bidra til pasientens velferd eller «pasientens beste».
Det tredje prinsippet om å respektere pasientens autonomi (selvbestemmelse) er pliktetisk. Det fjerde prinsippet om rettferdighet er komplekst og tolkes både plikt- og konsekvensetisk.
Også fem dygder er viktige i praktisk medisin. De er (Beauchamp og Childress, 2013: 37-44):
Medlidenhet, medfølelse eller medmenneskelighet (eng. compassion)
Dømmekraft eller praktisk klokskap (eng. discernment)
Pålitelighet (eng. trustwortiness)
Integritet (eng. moral integrity/character)
Ansvarsbevissthet (eng. conscientiousness)
Vi kommer kort inn på medlidenhet og praktisk klokskap på slutten av kapittel 5. Trygdemedisinsk etikk
Dygden dømmekraft tas opp i kap. 7.7 Profesjonelll dømmekraft
Den trygdemedisinske etikken tar vi for oss på to måter. Den ene måten er å se på de etiske retningslinjene eller reglene som legeprofesjonen i Norge (som i mange andre land) selv har utviklet internt gjennom mange års refleksjon og diskusjon. Legene har, som andre profesjoner, markert sin selvråderett i form av egne profesjonsetiske regler (Wifstad, 2013). Den andre måten er å gå inn i den internasjonale diskusjonen om grunnleggende etiske prinsipper i medisinen i sin alminnelighet på grunnlag av Beauchamp og Childress' omtalte etikkverk (Solli og Barbosa da Silva, 2019).