1.3.4 Den trygdemedisinske «advokatrollen»
Vi kan ikke ta for oss trygdemedisinsk etikk uten å drøfte kort den trygdemedisinske «advokatrollen». Metaforen ”advokat” blir brukt internasjonalt om legen som engasjerer seg og står på for at pasienter for eksempel skal få tilgang til nødvendig behandling uten lang ventetid. Det er etisk legitimt at legen som behandler engasjerer seg på slike måter. Slikt engasjement kan også gjelde i den kliniske trygdemedisinen, for eksempel i legens engasjement for en bedre tilrettelegging på arbeidsplassen for en pasient. Men som trygdemedisinsk sakkyndig er det ikke etisk legitimt å være advokat. Lege Pål Hartvig skrev i sin tid at det å opptre som trygdemedisinsk advokat består i ”bevisst eller ubevisst” å gi ”søkerens livsvansker en forkledning i overdrevne somatiske eller psykiatriske utforminger” (Hartvig, 1989). Pasientens funksjonshemning framstilles som mer alvorlig enn det som er den virkelige situasjonen. Hartvigs karakterisering av den trygdemedisinske advokaten gjelder fortsatt. «Advokat» i trygdemedisinsk sammenheng betyr vanligvis en lege som overdriver pasientens tilstand for å oppnå et bestemt utfall av pasientens søknad til Nav. Språket i erklæringen blir også ofte preget av overdrivelser. Lege Njål Flem Mæland har en god kommentar til advokatrollen i trygdemedisinen. Han skriver at det er ”viktig å vokte seg for ikke å bli pasientens advokat. Vær heller tydelig på at du og pasienten ikke kommer utenom å følge lovverket vi har i landet vårt” (Mæland, 2016b): råd 3).