5.4.1 Pasientens beste i trygdemedisinsk arbeid
Hensynet til pasienters behov ivaretas ved legens plikt til å bidra til pasientens velferd, så langt det angår medisinen, gjennom velgjørenhetsprinsippet. «Salus aegroti suprema lex» (den sykes vel er den høyeste lov, dvs. å hjelpe den syke går foran alt) het det i den tradisjonelle legeetikken. Ifølge «Bokmålsordboka» betyr «velgjørende» «behagelig, forfriskende, styrkende». «Velgjørenhet» betyr «veldedighet». Den siste betydningen gir ordet en bismak i medisinsk kontekst. Men det litt gammelmodige ordet velgjørenhet (eng. beneficence) er den etablerte betegnelse på den enkelte leges plikt til å være til nytte for sine pasienter, i kraft av å være lege (Tranøy, 2005: 84). Plikten omtales ofte som å handle til pasientens beste, eller med andre ord: å oppfylle medisinske behov. Hjelp til forbedre a) funksjonsevne og muligheter, b) helse og c) livskvalitet er viktige eksempler på å realisere pasientens beste på i medisinsk og helsefaglig virksomhet (Wifstad, 2013: kap. 4). Vi har gått gjennom temaene funksjonsevne og helse. Mer om livskvalitet her: https://snl.no/livskvalitet.
Med andre ord er to nærliggende trygdemedisinske behov a) å få klinisk hjelp til å bedre funksjons- og arbeidsevnen, og b) å få sakkyndig vurdert om medisinske vilkår for trygdeytelser er oppfylte slik at retten til økonomisk trygghet kan sikres. Men det er viktig å kjenne til at et oppfylt behov på kort sikt (som en innvilget en søknad om uføretrygd – med derved passivisering som mulig konsekvens) kan være til ulempe for å oppfylle andre grunnleggende behov på lengre sikt (som fysisk aktivitet og sosial deltakelse) (Bruusgaard, 1996). Derfor er det i noen situasjoner, der temaet er uførhetstrygd, viktig at legen tar opp spørsmålet med pasienten om hva han/hun kan tenke seg som det beste liv for seg selv for eksempel på et par års sikt.
Vi kan også tenke tilbake til de psykologiske behovene som er grunnleggende for motivasjon (se underkapittel 2.4.3 Motivasjon). Å finne måter å stimulere pasienten til både å kunne duge mer og bli mer selvstendig, gjennom å ha en god relasjon til han/henne, er altså måter å være «velgjørende» på.