logoTrygdemedisin

1.2 Grunnleggende verdier i velferdsstaten

Det er flere måter å karakterisere velferdsstaten på. En måte er å hevde at velferdsstaten er et demokratisk kompromiss mellom en individualistisk, kapitalistisk markedsøkonomi og en offentlig, og solidarisk finansiert fordeling av økonomiske ressurser. Dette er en karakterisering som kan gis uten å være marxist (Solli og Barbosa da Silva, 2019). Velferdsstaten er et politisk og økonomisk prosjekt, men den er også et moralsk eller etisk prosjekt. Vi skal nå gjennomgå grunnleggende etiske verdier i velferdsstaten som også utgjør grunnlaget for en trygdemedisinsk etikk.

1.2.1 Velfungerende samfunnsøkonomi og arbeid

Det kan konstateres at borgernes plikter og rettigheter i en velferdsstat er avhengig av en produktiv og velfungerende samfunnsøkonomi. I den har arbeidet en helt sentral økonomisk verdi. Det er gjennom arbeid de fleste mennesker oppfyller, og har plikt til å oppfylle, sine økonomiske behov.

1.2.1.1 Arbeid

Enkelte aspekter ved arbeid som kan være viktig å ta med seg inn i den trygdemedisinske virksomheten, skisseres nå. Arbeid hører til menneskenes grunnvilkår. Gjennom denne målrettete aktiviteten oppfyller de fleste menneskene sine grunnleggende behov og former livene sine (Lübcke, 2010): 39). I menneskehetens historie har arbeid vært en nødvendighet, ofte en plage. Arbeid og arbeidende mennesker ble tidligere ofte sett ned på som mindreverdige. Det er først i løpet av det 19. århundret at det arbeidet som folk flest bedrev og dels ble tvunget til, fikk status som noe høyverdig. Det var nemlig gjennom sosialforsikringen at arbeidere fra slutten av 1800-tallet fikk tilgang til den ”sosiale eiendommen” som består av et statlig garantert sikkerhetsnett, sosiale rettigheter og status (Castel, 2003). Nåtidig oppfatning om arbeid er resultat av en lang historisk utvikling og til dels sosial og politisk strid. Jeg skisserer nedenfor t nådig arbeidsbegrep.

Arbeid er en måte å delta i samfunnet på for å få inntekt. Men mye arbeid gjøres ubetalt: omsorg i familie og naboskap, engasjement i organisasjoner med mer. Det er viktig å tilpasse produksjonsprosessen i arbeidslivet med en familiepolitikk som gir muligheter for vekst, utvikling og utfoldelse for både voksne og barn.

Arbeid må balanseres med fritid og hvile. For den enkelte er det en oppgave å finne balanse mellom arbeid og avspenning, fritidsaktiviteter, ivaretakelse av sosiale relasjoner, omsorg for familien og for seg selv. Strukturelt er forholdet mellom tid for arbeid og tid for fritid viktig. Det ser ut til at vårt ”arbeidslinjesamfunn” noen ganger bikker over slik enkelte oppfatter arbeid som det aller viktigste i livet. Det å realisere seg selv skjer da nærmest utelukkende ved å arbeide. Det er et altfor ensidig livsprosjekt og kan vise seg å bli utmattende. Vi kan også være bekymret for om fellesskap mennesker i mellom i økende grad blir svekket av ensidige krav til individualistisk selvrealisering, effektivitet, kommersialisme eller inntjening ”på børsen”.

Når dette er sagt, må det også sies at en stor sosial og politisk utfordring i vår tid er arbeidsledigheten – millioner av ofte unge mennesker kommer ikke inn i arbeidslivet i deler av Europa. Det er stor sosial og politisk strid om ”rett lønn” – jf ”sosial dumping”. Og det er fortsatt mange mennesker med funksjonshemninger som ikke får arbeid.

Det er politisk strid om arbeidet, om hvem som har, og hvem som bør ha makt til å bestemme hva det skal bestå av, hvem som skal kunne delta i det, hva lønna skal være og hvordan sikringen mot sykdom, skader, arbeidsledighet og naturlig alderssvekkelse skal være. Det er verd å minne om at det gjennom den historiske kampen mellom kapitalisme og sosialisme har vært strid om hva som motiverer til arbeid. Fra kapitalistisk hold har det vært hevdet at menneskene egentlig er late, selv-sentrerte og helst vil slippe å arbeide. De vil derfor arbeide bare om det brukes både ”pisk og gulrot”. Fra sosialistisk hold har det tvert i mot vært hevdet at mennesket, dersom vilkårene i arbeidslivet er tilstrekkelig gode, gjerne vil realisere seg selv også gjennom arbeid som en produktiv og tilfredsstillende aktivitet for mennesket selv (Nathanson, 1998): 44).

Det er ikke gitt at alle landets borgere synes vår tids «arbeidsregime» er så mye å strebe etter. De kan mene at det finnes viktigere verdier enn å arbeide for lønn, for eksempel sosialt engasjement eller kunstnerisk aktivitet. Dette er personer som leger som behandlere til tider kommer i dialog med på legekontoret. De bør respekteres – også når legen hevder samfunnets arbeidslinje.

1.2.1.2 Etiske verdier ved arbeid

Arbeidets økonomiske verdi er sammenvevd med etiske verdier. Det er ved lønnet arbeid mennesker flest skaffer seg inntekt til et rimelig godt liv for seg selv og for familien, kjenne seg aktive, produktive og kanskje skapende, samarbeide med andre mennesker og være nyttige. Arbeidslivet er for mange en arena for å få oppfylt behov for tilhørighet, å kjenne mestring, utvikle seg og bli respektert. Det er ikke bare penger som motiverer til å arbeide, men også anerkjennelse, menneskelige kontakter og glede over å bruke evnene sine. Arbeid gir hverdagen struktur og bidrar til mening i livet for mange. Arbeid er en helt sentral menneskelig aktivitet. Men det skal ikke underslås at arbeid noen ganger kan oppleves kjedelig, åndsforlatt, strevsomt og slitsomt. Viktige goder med etisk preg ved arbeid er oppsummert til å være: selv-respekt, bidrag til kognitiv utvikling, meningsfull sosialisering og det å være tilknyttet produktiv aktivitet. Arbeid kan også bidra til kollektiv velferd (Gough, 2017): 185).

Et viktig etisk grunnlag for arbeid er formulert i Menneskerettighetserklæringen (Forente nasjoner 1948) i artikkel 23. Det heter her at:

  1. Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet.

  2. Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for likt arbeid.

  3. Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse.

  4. Enhver har rett til å danne og gå inn i fagforeninger for å beskytte sine interesser

Medisinsk er arbeid godt for både helse og velferd, forutsatt rimelige arbeidsvilkår. En engelsk studie oppsummerer forskningen slik:

There is a strong evidence base showing that work is generally good for physical and mental health and well-being. Worklessness is associated with poorer physical and mental health and well-being. Work can be therapeutic and can reverse the adverse health effects of unemployment. That is true for healthy people of working age, for many disabled people, for most people with common health problems and for social security beneficiaries […]. Overall, the beneficial effects of work outweigh the risks of work, and are greater than the harmful effects of long-term unemployment or prolonged sickness absence. Work is generally good for health and well-being (Waddell and Burton, 2006): ix)

Men det er et viktig vilkår for denne positive konklusjonen: “The provisos are that account must be taken of the nature and quality of work and its social context; jobs should be safe and accommodating” (ibid). Det kan oppstå situasjoner i det reelle norske arbeidslivet der dette vilkåret bare delvis er oppfylt. Så arbeid er sunt – forutsatt at arbeidsmiljøet er godt. Enkelte ganger er arbeidsmiljøet og eksponeringer der en vesentlig årsak til sykdom.

Forskningen viser også at ”there are some people whose health condition or disability makes it unreasonable to expect them to seek or to be available for work […]. There are a few people with specific health condition who should not be exposed to specific occupational hazards (e.g. occupational asthma) (Waddell and Burton, 2006): 37).

På det grunnlaget som nå er blitt beskrevet, er det rimelig å gi arbeid status som en av velferdsstatens grunnleggende etiske verdier. Men menneskeverdet er ikke på noen måte avhengig av å delta, eller å ha deltatt i arbeidslivet. En uførepensjonist har fullt og helt menneskeverd.

1.2.2 Tilfredstillelse av behov

Velferdsstaten skal tilfredsstille borgernes grunnleggende behov – som naturlig nok har høy etisk verdi. Det er vanlig å anse noen behov som universelt grunnleggende for mennesket. Et grunnleggende behov må tilfredsstilles for at organismen ikke skal bli alvorlig skadet, eventuelt dø (Beauchamp and Childress, 2013): 251). Gough (2017: 42-47) hevder at grunnleggende behov i vår tids samfunn er deltakelse, også med egen kritisk refleksjon, helse og selvbestemmelse (autonomi). Han skriver at en rekke «mellomliggende behov» er nødvendige for å tilfredsstille disse grunnleggende behovene: vann, mat, husly, ikke skadelige omgivelser, helsetjeneste, sikkerhet for barn og voksne, nære sosiale relasjoner, trygge svangerskap og fødsler, utdanning og økonomisk trygghet. De menneskelige behovene kan, til forskjell fra ulike ønsker som folk måtte ha, tilfredsstilles. (Ønsker kan som kjent bli nesten uten grenser.) Folketrygdlovens formålparagraf (§ 1-1) sikrer tilfredsstillelse av borgernes behov først og fremst ved å sikre deres inntekt. Ved å ha penger tilgjengelig, kan borgeren selv bestemme hvordan egne og familiemedlemmers behov skal tilfredsstilles.

1.2.3 Sosial rettferdighet

Goder og byrder bør fordeles rettferdig i et samfunn. Idéen om den rettferdigheten som betegnes som sosial rettferdighet, oppstod under den industrielle revolusjonen på slutten av 19. århundre. Det som karakteriserer denne sosiale rettferdigheten er at a) den angår et avgrenset sosialt fellesskap, ofte nasjonalstaten, der spørsmål om en fair# Ordet «fair» er gått inn i norsk språk. Ordet betyr «rettferdig, ærlig, åpen» (Bokmålsordboka 3. utg. 2009). fordeling av goder og byrder kan tas opp. Slike spørsmål må b) kunne stilles til etablerte institusjoner som er slik innrettet at de kan påvirke enkeltmenneskers livsløp, som for eksempel Nav. Det må c) finnes en stat som kan endre sosiale institusjoner og lovverk slik at de kan fungere best mulig i forhold til de ideene om rettferdighet som har borgerens tilslutning (Miller, 1999): 2-7). Folketrygdloven er et sentralt uttrykk for den etiske verdien sosial rettferdighet.

1.2.4 Frihet

Folketrygdlovens formålsparagraf omtaler ikke frihet på en eksplisitt måte. Likevel er frihet en grunnleggende etisk verdi i folketrygden. For å se dette, er det viktig å kjenne til at frihet ikke bare er negativ, som frihet fra ytre tvang og bindinger. Den er også positiv, for eksempel ved å ha de økonomiske ressursene som skal til for kunne handle etter egne valg. Velferdsstaten sikrer alle borgere et visst minimum av slike ressurser (Nathanson, 1998): 73). Vi kan tenke på gratis utdanning, sosial boligbygging, (nesten) gratis helsetjenester og velferdsytelser som «det går an å leve på». Folketrygden bidrar vesentlig til borgernes positive frihet.

1.2.5 Menneskerettigheter

Menneskerettighetene har fått en sterk posisjon i velferdsretten. De tilhører “kjerneverdiene som er og skal være fundamentale i det norske samfunnet” (Kjønstad et al., 2017): 89). Se gjennom de innledende artiklene i Menneskerettighetserklæringen (Forente nasjoner 1948).

Vår tids viktige engasjement for likestilling på flere områder i samfunnet er begrunnet i FNs menneskerettigheter https://snl.no/likestilling.