logoTrygdemedisin

5.2 Prinsippet om menneskeverd: respekt, deltakelse og anerkjennelse

En grunnleggende etisk verdi er respekten for menneskeverd og de tilhørende menneskerettighetene. I Vesten er prinsippet grunnlagt på den klassiske humanismen fra renessansen av. Her ble det hevdet at menneskeverdet for alle mennesker er konstant, uten gradering, betingelsesløst, ukrenkelig og umistelig (Barbosa da Silva, 2006): 63). En kort betegnelse på prinsippet er menneskeverdprinsippet.

Det er i alle fall to internasjonale erklæringer om menneskerettigheter som bidrar til verdigrunnlaget også for trygdemedisinen. Det er Menneskerettighetserklæringen (Forente nasjoner 1948).

og

konvensjonen om ”Rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne” fra 2006

https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/bld/sla/funk/konvensjon_web.pdf .

Konvensjonen trådte internasjonalt i kraft i 2008. I Norge ble den ratifisert i 2013 (Skarstad, 2019).

FNs menneskerettighetserklæring slår fast at alle mennesker har iboende og likt menneskeverd. Artikkel 1 sier:

Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Vi ser her at respekt for frihet, menneskeverd, fornuft, samvittighet og brorskap knyttes sammen til en samlende helhet.

Artikkel 22 og 23 gir en overordnet samfunnsmessig verdiorientering:

Artikkel 22: Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser.

Artikkel 23:
1. Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet.
2. Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for likt arbeid.
3. Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse.
4. Enhver har rett til å danne og gå inn i fagforeninger for å beskytte sine interesser.

Vi merker oss at «verdighet», «fri utvikling av personligheten» og «menneskeverdig tilværelse» synes å være overordnede begreper i disse to paragrafene. Vi merker oss videre at en senere artikkel i erklæringen påpeker at borgerne ikke bare har rettigheter, men også plikter:

Artikkel 29: Enhver har plikter overfor samfunnet som alene gjør den frie og fulle utvikling av hans personlighet mulig.

Se Menneskerettighetserklæringen (Forente nasjoner 1948)

FNs konvensjon om ”Rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne” blir i ettertid sett på som et «paradigmeskifte» i synet på mennesker med funksjonshemming, ikke minst praktisk i møte mellom mennesker (Skarstad, 2019). Den biomedisinske modellen for funksjonshemning (underkapittel 3.2.3 Biomedisinsk funksjonshemnings- eller uføremodell) blir også her påvist å være utdatert. I «Fortale» pkt e. heter det nemlig at

funksjonshemming er et begrep i utvikling, og […] funksjonshemming er et resultat av interaksjon mellom mennesker med nedsatt funksjonsevne og holdningsbestemte barrierer og barrierer i omgivelsene som hindrer dem i å delta fullt ut og på en effektiv måte i samfunnet, på lik linje med andre https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/bld/sla/funk/konvensjon_web.pdf.

Etiske regler for leger (Del I, §1) sier at «[l]egen skal bygge sin gjerning på grunnleggende menneskerettigheter». I klinisk praksis betyr

respect for human dignity or human rights […] encountering, viewing, listening to and acknowledging the patient as having the same dignity that is inherent in all people. Respect for human dignity is linked to respect for individual identity, because all people have a unique identity (Nordenfelt, 2004). The individual’s free choices in life should therefore be respected. Dignity, identity and integrity are closely linked, so that to violate one of them is to violate the others (Tranøy, 2005): 38) (Solli og Barbosa da Silva, 2019)

Klinisk viktig er det at respekten for menneskeverd og menneskerettigheter innebærer å respektere pasientens unike identitet, evne til å handle selvstendig og dermed de valgene som pasienten tar, jamfør «autonomistøtte» i underkapittel 2.4.5 Autonomi som evne – og autonomistøtte. Men denne respekten handler ikke bare om å respektere autonomi, men også om å beskytte mennesker som ikke har evnen til å være moralsk autonome, som for eksempel nyfødte eller personer som lider av alvorlig mental sykdom. Alle har like iboende verdighet. Det er på dette grunnlaget at respekt for menneskeverd er en ressurs for pasienten i møtet med klinikeren, som vist i ressursmodellen i Tabell 4. En grei gjennomgang av hvordan menneskerettighetene forplikter i helsetjeneste og Nav er skrevet (Thune and Stavrum, 2012).

Her skal menneskerettigheter i trygdemedisinsk praksis spesifiseres nærmere:

Respekt: Ordet kommer fra latin og betyr «å se om igjen». Det gjelder altså å se en gang til for å komme bakenfor forutinntatte meninger og kanskje fordommer om det mennesket som befinner seg foran en. Filosofen Immanuel Kant (1724-1804) bidrog vesentlig til å utforme respektbegrepet. Han fant fram til en regel som kan være en hjelp også i den trygdemedisinske hverdagen: «Handle slik at du alltid bruker menneskeheten# Ordet “menneskehet” har en interessant dobbel betydning: det refererer både til en spesifikk kvalitet i en selv og i enhver annen person og til totaliteten av mennesker, altså til menneskeheten som et kollektiv. Menneskeheten er både i en selv, i andre mennesker og i alle og et hvert menneske. Kvaliteten det er tale om er menneskets ukrenkelige verdighet. både i din egen person og i enhver annen person samtidig som et formål, og aldri bare som et middel»# Dette er en av de tre fortolkningen av det såkalte kategoriske imperativ. (Solli, 2006): 134). Vi mennesker bruker stadig andre mennesker som middel for oss, for eksempel når vi lar en sjåfør kjøre bussen vi sitter i eller når vi betaler til den ansatte i kassa for det vi kjøper i butikken. Vi skal ikke unngå å bruke andre mennesker som midler, men Kants viktige poeng er at vi alltid skal behandle andre mennesker også som et formål. Det kan gjøres kort ved å hilse, se den andre i øynene og vise respekt for personens unike identitet (se ovenfor). En svensk studie viser hvordan en sykmeldingsprosess fører til at sykmeldte personer med tiden kjenner på et økende tap av personlig selvbestemmelse. Studien viser at det er viktig for oppfølgingen at de sykmeldte møtes med respekt (Lännerström et al., 2013). Det er viktig å erkjenne at det mennesket som befinner seg framfor oss er et formål – i seg selv.

Deltakelse: Menneskerettighetene gir pasienter rett til å medvirke eller medbestemme i avgjørelser som angår dem selv (Solli og Barbosa da Silva, 2019). ICF hevder en ofte neglisjert menneskerett: ”personer med funksjonshemning skal kunne delta fullt ut i alle områder av samfunnslivet” (WHO, 2003): 20). Også legene bør engasjere seg for mulige tilrettelegginger for at egne pasienter med funksjonshemning kan delta i arbeidslivet og annet sosialt liv. Merk at menneskeverdprinsippet på den ene side krever at mennesker skal vurderes likt etter deres likeverd. Men mennesker bør på den annen side også vurderes forskjellig etter de spesielle behov de kan ha på grunn av en nedsatt funksjonsevne (Solli et al., 2005). Vi utdyper medvirkning/medbestemmelse ved oppfølging av sykmeldte i kapitlet om autonomiprinsippet nedenfor og ved utforming av legeerklæringer i kapittel 7. Metoder i sakkyndighetsrollen.

Anerkjennelse: Anerkjennelse er betegnelse på den oppfatning at vårt forhold til andre mennesker grunnleggende sett er et gjensidig forhold mellom like berettigede parter. Den individuelle bevisstheten er ikke noe som på forhand er gitt. Den dannes og formes i samspillet med andre individer (Michelsen et al., 2008): 28). Legene Sissel Steihaug og Pål Gulbrandsen og sosiolog Anne Werner (2012) skriver at det essensielle ved anerkjennelse er en grunnleggende respekt for den andre personen som et subjekt og som autoritet for sine egne opplevelser og erfaringer. I det mellommenneskelige møtet tilstrebes en gjensidighet som på den ene siden gjør det mulig å uttrykke likhet og tilhørighet. Men personene har på den annen side forskjellige perspektiver, så møtet uttrykker også avgrensninger og forskjeller. To personer kan dele felles erfaringer, men erfaringene kan ikke være identiske i og med at personene har ulike perspektiver. Men likhet mellom personene oppnås gjennom den respekten og interessen de har for hverandre.

Når klinikeren anerkjenner pasientens eget perspektiv, betyr det at klinikeren må skifte oppmerksomheten fortløpende mellom pasienten og seg selv for å kunne reflektere over hvordan han/hun kan bidra til en forståelse med pasienten. Med sine forskjellige perspektiv kan de to dele en erfaring som pasienten legger fram. Det er viktig at klinikeren viser at han/hun forsøker å forstå pasienten ved å si noe om hvordan klinikeren fortolker det pasienten uttrykker. Overordnet mål er ikke å bli enige, men å respektere ulike syn og at pasient og kliniker kan forbli uenige uten at det skader forholdet mellom dem (Steihaug et al., 2012). I trygdemedisinsk praksis vil lege og pasient kunne være uenige i vurderinger om for eksempel framtidig arbeidsevne.