2.2.2 ICFs sykdomsbegrep, omgivelser, personlige faktorer - og etikk
Modellen i Figur 1 viser at en persons funksjonsevne (kroppslig, individuelt og sosialt) i en gitt situasjon sees i interaksjon mellom tre slag komponenter:
«Helsetilstand», dvs. sykdom eller lidelse, når slik foreligger. En sykdom kan ha betydning for funksjonsevnen i alle grader, fra stor betydning til ingen betydning.
-
"Miljøfaktorer", naturlige, teknologiske, mellommenneskelige eller sosiale omgivelser, både individuelt og strukturelt. ICF-manualen har forslag om hvilke de sentrale omgivelsesfaktorene er:
Naturen i vid forstand, dessuten menneskeskapte miljøforandringer (ICF-kapittel e2)
Mat og drikke, teknologi for mobilitet, transport, kommunikasjon, utdanning, arbeid og fritid (ICF-kapittel e1),
Støtte og sosialt nettverk (ICF-kapittel e3)
Samfunnsmessige holdninger, verdier og normer som angår den som får sin situasjon beskrevet (ICF-kapittel e4)
Forskjellige tjenester, systemer og strategier for tiltak. Her inngår utdanning, opplæring, arbeidsliv, arbeidsformidling, trygd og sosiale tjenester (ICF-kapittel e5) (WHO, 2003): 157-190).
Noen sentrale omgivelsesforhold ved sykmelding er beskrevet som: arbeid, ekteskap, barns situasjon og økonomi, se Forhandlingsstrategier s. 42 (Nilsen et al., 2015).
"Personlige faktorer" som kjønn, alder, fysisk form, livsstil, vaner, sosial bakgrunn, utdanning, med mer (WHO, 2003: 17). Disse faktorene kan ikke gjøres rede for her. Vi tar for oss de "personlige faktorene" mål, motivasjon og mestringsforventning nedenfor.
Det er en dynamisk vekselvirkning mellom komponentene i ICF-modellen. Endring av en komponent kan relasjonelt modifisere en eller flere av de andre komponentene. Det er ikke noe forutsigelig en-til-en-forhold mellom komponentene. Utgangpunktet var erkjennelsen av at hvordan et menneske fungerer, er avhengig av omgivelsenes beskaffenhet. Redusert inntektsevne, eller uførhet er ”et forhold mellom individets ressurser og arbeidslivets krav” (Westin, 1994). En persons sykdom, som påvirker kropp og psyke og fører til funksjonsnedsettelse, kan sammen med miljøfaktorer og personlige faktorer føre til at personens aktiviteter blir begrenset og den sosiale deltakelsen blir innskrenket. Redusert funksjonsevne kan oppstå på grunn av omgivelsesfaktorer også hos en som ikke er syk – tenk for eksempel på den reduserte bevegeligheten en kan få ved å gå på en smal sti langs en stupbratt fjellside. Vi tar ikke opp ICFs samfunnsmessige eller strukturelle modell i denne boka.
ICFs etiske perspektiv: ICF -manualen slår fast (i kap. 5.2) at det å få delta i sosialt liv er en menneskerettighet. Verdens helseorganisasjon mener altså, gjennom ICF, at det overordnede formålet med funksjonsevnevurderinger er å bidra til å forbedre menneskers evner og muligheter til å delta i samfunnet. Menneskene har rett til å få utvikle og utdanne seg, ha en jobb av ett eller annet slag så langt det er mulig og delta i annet sosialt liv. Sosial deltakelse er faktisk en del av menneskeverdet fordi deltakelse er et grunnleggende menneskelig behov.
Jan Grue har skrevet tankevekkende om «Funksjonshemmedes rettigheter og legers rolle» https://tidsskriftet.no/2021/03/leder/funksjonshemmedes-rettigheter-og-legers-rolle