2.2.1 ICFs modell for funksjonsevne i tre perspektiver
ICF-modellen er allmenngyldig, dvs. den skal kunne brukes globalt overfor alle mennesker, friske eller syke, med alle grader av funksjonsevne og funksjonshemning, både individuelt i sine omgivelser og som deltakere i samfunn. Den kombinerer en individuell medisinsk modell med en samfunnsmessig eller strukturell modell. Den er relasjonell: modellen setter flere komponenter i relasjon eller interaksjon med hverandre slik Figur 1 viser. ICF-modellen forsøker å gi et sammenhengende syn på funksjonsevne i tre perspektiver:
Kroppens funksjoner og strukturer
Individets eller personens aktiviteter og handlinger
Samfunnsdeltagelse
Modellen illustreres slik Figur 1 viser. ICFs begrepsapparat inneholder også ressursbegrepene kapasitet eller evne. De illustreres ikke i modellen, men de skal beskrives nedenfor.* Den engelske originalversjon av ICF og senere ressurser for bruk av den finnes her https://www.who.int/classifications/icf/en/ . Et e-læringskrus finnes her: https://www.icf-elearning.com/ .
Figur 1. ICF-modellen med de sentrale komponentene og deres vekselvirkninger (WHO, 2003: 18).
Gjengitt med tillatelse fra WHO ved Avdeling helsefaglige kodeverk og terminologi, Direktoratet for e-helse 20.11.2019.
Vi tar nå for oss hvordan ICF-modellen beskriver individet. Individet beskrives som en aktiv, handlende person – i vekselvirkning eller interaksjon med sitt miljø og samfunn. De tre perspektivene som ble nevnt ovenfor beskrives slik:
Kroppsperspektivet, med kroppsfunksjoner, dvs. funksjonell og strukturell integritet, og negativt som kroppslig funksjonsnedsettelse: «problemer med kroppsfunksjoner og kroppstrukturer, som ved feil eller tap av betydning»* Den norske ICF-manualen bruker termen «avvik», men avvik er ingen god norsk oversettelse av engelsk «impairment» i den engelske manualen. En offentlig utredning oversetter «impairment» med «funksjonsnedsettelse» NOU 2005. Likeverd og tilgjengelighet. Rettslig vern mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne. Bedret tilgjengelighet for alle. Norges offentlige utredninger 2005:8, Oslo, Statens forvaltningstjeneste. Informasjonsforvaltning.: 37). «Funksjonsnedsettelse» er rett norsk betegnelse. (WHO, 2003: 10). Ifølge ICFs språkbruk, inkluderer kroppsperspektivet også hjernens funksjoner, «både overordnede mentale funksjoner, som bevissthet, energi og kraft – og spesifikke mentale funksjoner, som hukommelse, språk og regning» (WHO, 2003: 48). Hvis vi vil spesifisere psykiske problemer eller symptomer i kroppsdimensjonen, kan betegnelsen mental funksjonsnedsettelse brukes.
Individets eller personens aktivitetsperspektiv, i sine omgivelser, som aktiviteter og handlinger, og negativt som aktivitetsbegrensninger, som f.eks. når det gjelder læring, kommunikasjon, mobilitet og ordne seg i hjemmelivet. Aktivitetsbegrensninger er «vanskeligheter en person kan ha med å utøve aktiviteter» (WHO, 2003: 10).
Samfunnsperspektivet, med deltakelse i en sosial livssituasjon, og negativt som deltakelsesinnskrenkning . (Det går også an å tale om deltakelsesbegrensning.) Deltakelse representerer funksjonsevnens sosiale perspektiv (WHO, 2001: 213), dvs. deltakelse i hjemmeliv, i mellommenneskelige forhold, i utdanning, arbeidsliv eller på ulike arenaer for samfunnslivet (ICF-manualen kapittel d6 – d8). Arbeidsevne er altså et begrep i deltakelsesperspektivet. Deltakelsesinnskrenkning er «problemer en person kan oppleve ved deltagelse i en sosial livssituasjon» (modifisert etter (WHO, 2003: 10). Begrepet erstatter det tidligere mye brukte begrepet «handikapp».
Ifølge ICF er:
Funksjon eller funksjonsevne paraplybetegnelser på god kroppsfunksjon (funksjonell og strukturell kroppslig integritet), aktiviteter eller handlinger og deltakelse i samfunnet.
Funksjonshemning eller nedsatt funksjonsevne er paraplybetegnelser for kroppslig funksjonsnedsettelse, aktivitetsbegrensning og deltakelsesinnskrenkning samlet sett. Funksjonshemning karakteriseres «som resultat av et sammensatt forhold mellom en persons helsetilstand og personlige faktorer, og av de ytre faktorene som representerer de omstendigheter personen lever i» (min oversettelse) (WHO, 2001: 17).
ICF beskriver altså funksjonshemning som kroppslig funksjonsnedsettelse i kroppsperspektivet, som aktivitetsbegrensning i individets eller personens perspektiv og som deltakelsesinnskrenkning i samfunnsperspektivet. Den medisinske funksjonsevnevurderingen er en helhetsvurdering som omfatter disse tre perspektivene.