7.2.2 Varsomhet
Beskyttelse av sensitiv informasjon går under betegnelsen «varsomhet». Hpl §15 skriver innledningsvis at den som utsteder en erklæring skal være varsom. I merknadene til § 3 i forskriften heter det om varsomhet:
Bestemmelsens krav om at den som utsteder attest/erklæring skal være «varsom», må blant annet antas å innebære at helsepersonellet bør ta kontakt med pasienten dersom personellet skjønner at det er tale om å utlevere spesielt sensitive opplysninger. Det er imidlertid ikke anledning til å fravike kravet til objektivitet og fullstendighet i slike tilfeller.
Vi fortolker loven slik at pasienten bør informeres og eventuelt inviteres til å bidra til hvordan sensitive opplysninger beskrives i erklæringen. For legen er det viktig å være klar over hva som er formålet med erklæringene. I merknadene til § 4 står det:
Ved vurderingen av hvilke opplysninger som skal medtas, vil det avgjørende være hvorvidt opplysningene er «relevante og nødvendige» for formålet med attesten eller erklæringen. Dette er en konkret vurdering som vil måtte foretas fra sak til sak og bestemmelsen lister bare opp generelle krav/opplysninger som det kan være aktuelt å stille til en attest/erklæring. Hvilke opplysninger som det i en attest eller erklæring vil være relevant og nødvendig å medta, vil bero på en konkret vurdering av aktuelle sak, hva slags attest/erklæring det er snakk om, det mandatet som eventuelt er gitt osv. Likedan må det vurderes konkret hvor grundig man bør gå inn på de enkelte momenter og hvilke opplysninger som skal utleveres.
Det er bare det som er relevant og nødvendig ut fra de spørsmål som erklæringen skal besvare, som skal tas med. Siste setning i sitatet ovenfor er praktisk viktig: Hvor detaljert er det nødvendig å beskrive den aktuelle opplysningen? Formålet vil avgrense hvilke personlige opplysninger som er nødvendige å skrive i erklæringen, og hvilke som ikke er nødvendige å ta med – eller gjøres mindre spesifikke. Mer generelle beskrivelser kan være tilstrekkelige for Navs formål. I saker som gjelder vold, overgrep og traumer, er det ofte viktig å skrive at pasienten har vært utsatt for slike og hvilke relevante varige virkninger de har ført til når det gjelder hans/hennes funksjonsevne. Slike beskrivelser kan gjerne være kortfattete. Det er svært viktig at erklæringen ikke nevner hvem som er voldsutøveren. Slike opplysninger om andre personer er ikke noe Nav skal ha.
Varsomhet har også et annet aspekt. Overfor pasienten bør legen være realistisk og optimistisk når det gjelder positive virkninger av igangsatt behandling ved alvorlig sykdom. Men en sakkyndig vurdering vil noen ganger tilsi en mindre optimistisk prognose. I og med at pasienten har rett til å se erklæringer om seg selv, skriver en offentlig utredning at varsomhet betyr følgende:
Legen må også ordlegge seg på en slik måte at pasienten kan få innsyn i dokumentene uten skadevirkninger for pasienten selv eller for pasient/legeforholdet. Dette gjør at uttalelsen ofte kan bli mer diffus og lite konkret sett fra trygdens side enn lidelsen skulle tilsi (NOU, 1990: 92)(Solli, 2007: 377).
Utredningen peker på ikke-skade-prinsippet. Sakkyndigvirksomheten skal verken skade pasientens håp om bedring eller lege-pasientforholdet. Grunnregelen er at legen skriver det samme i erklæringen som han/hun har snakket med pasienten om.
Lederen for Rådet for legeetikk, Svein Aarseth, holdt i 2021 et foredrag om hvordan det stiiller seg med den medisinske sakkyndighhetsvirksomheten i forhold til legeforeningens etiske regler. Han forklarte hvordan også trygdemedisinsk sakkyndighet er omfattet av den medisinske etikken.
Se foredraget her:
7.2.2.1 Passende nivå å beskrive sensitive opplysninger om påførte krenkelser
I en tenkt erklæring for at en pasient i 40-årene med psykisk lidelse som har søkt uføretrygd, står det:
Pasienten har vært utsatt for krenkelser som har påført henne traumer. Dette er en formulering som ikke sier noe om betydningen av krenkelsene for den reduserte arbeidsevnen. Den er for generell. I samråd med pasienten skriver legen heller følgende:
Hun har vært utsatt for seksuelle overgrep av person utenfor egen familie gjennom flere år. Dette er opplevelser som hun fortsatt bærer med seg. De har preget livet hennes og i stor grad måter hun fungerer på og er hovedårsaken til den diagnostiserte PTSD.
Her skriver legen at overgrepene har hatt (negative) konsekvenser for pasientens funksjonsevne. Kanskje kunne konsekvensene for arbeidsevnen blitt spesifisert enda litt mer. For utdypning av dette viktige temaet vises det til Kirkengen and Næss (2021).