5.7.1 Etiske problemer mellom velgjørenhet og sosial rettferdighet
Velgjørenhet, eller pasientens beste, står helt sentralt i den medisinske etikken. Evang skrev om velgjørenhet relatert til jussen i en artikkel om «legeerklæring» i 1950 på en måte som fortsatt virker treffende:
Når det gjelder sykdom og lidelser, vanskeligheter og problemer, er det lægens plikt å hjelpe pasienten. Dette er ikke noen frase. Hele det medisinske studium er innstillet på å lære lægen å kjenne symptomene på sykdom og svakhet, og anvise ham midler hvormed han kan forebygge, helbrede, eller i det minste lindre. […]. Man må ikke undervurdere styrken og betydningen av hele denne mentale grunnstrøm i lægenes virksomhet og livsinnstilling. Mens det for [en] jurist er helt naturlig, betyr det for lægen faktisk et slags brudd med denne innstilling, når man i et gitt tilfelle skal handle uten hensyn til om dette tjener pasientens interesse eller ikke. Dette mentale brudd blir desto vanskeligere fordi det så ofte må skje i forholdet til en pasient som lægen kanskje har hatt under behandling gjennom lang tid, og som han dermed står i et særlig forhold til på basis av den holdning som er naturlig for lægen […].(Evang, 1950b: 427-428).
Legen vil kunne ha en oppfatning om hvilken trygdeytelse som er det beste for pasienten. I en forskningsartikkel som beskriver det trygdemedisinske dilemma mellom behandler og sakkyndig, kom det i flere intervjuer fram at leger arbeider i to faser. I første fase arbeider legen aktivt for at pasienten skal komme tilbake til arbeidslivet. «Hvis slike tiltak likevel mislykkes, vil legen – bevisst eller ubevisst – gå over i neste fase som består i å alliere seg med pasienten i jakten på en medisinsk tilstand som kan legitimere en langvarig ytelse, eventuelt uførepensjon» (Getz et al., 1994: 1437). I første faste anser legen det best å komme i arbeid. I andre fasen er det best om pasienten kan få en langvarig ytelse – og dette synet vil kunne påvirke hvordan den medisinske tilstanden framstilles i legens erklæring. JG Mæland skriver: «Ut fra nærhet, medlidenhet eller et ønske om å tilfredsstille pasientens behov kan legen komme til å dreie sin fremstilling til pasientens gunst» (Mæland, 2016a: 30). Mæland skriver videre at legen bør «være seg dette bevisst og ikke la sin oppfatning av hva som ville være et rettferdig eller hensiktsmessig utfall, farge sin fremstilling (ibid: 31).
Vi mener det bør erkjennes at legens forestillinger om hva som er det beste for en pasient i en viss grad kan «farge» hvordan legen beskriver pasientens tilstand – som uttrykk for en mental «grunnstrøm i lægenes virksomhet og livsinnstilling» (Evang i sitatet ovenfor). Men det er ikke slik praksis som skal karakteriseres som å være «pasientens forsvarsadvokat», se 1.3.4 Den trygdemedisinske «advokatrollen».
For en mer inngående etisk begrunnelse for at det ikke er noen etisk konflikt mellom velgjørenhet og sosial rettferdighet, henviser vi til Dobbeltrolleetikk (Solli og Barbosa da Silva, 2019: 93). Et hovedpoeng er at trygdemedisinsk sakkyndighet bidrar vesentlig til at pasienters beste, dvs. deres velferd, blir sikret i og med at deres tilstand oppfyller rettferdighetskriterier.
Et eksempel på en etisk problemsituasjon mellom velgjørenhet og rettferdighet kan være krav om å gjennomføre nok et arbeidstreningsforsøk i situasjoner det borgeren lenge har kjent at kreftene til å arbeide er uttømte pga. en kronisk sykdom. Han/hun evner ikke å komme i arbeid igjen og kjenner at det beste vil være å få innvilget uføretrygd. Det finnes ingen motivasjon til å komme tilbake i arbeid. Likevel kan krav i ftl. § 12-5 om «hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak» føre til at vedkommende blir tvunget til å gjøre et eller flere forsøk på å komme i arbeid – med forutsigbart negativt resultat. Han/hun kan dermed kjenne seg ytterligere kraftesløs og kan i tillegg ha fått et mer redusert selvbilde. I en slik situasjon er det viktig at legen beskriver de medisinske grunnene som han/hun mener tilsier at arbeidsrettede tiltak ikke er hensiktsmessige.