3.4.2 Juridiske årsaksbegreper
Velferdsjuristen Asbjørn Kjønstad (1943-2015) beskrev i 1977 juridiske årsaksbegreper som også kom inn i trygdemedisinsk språkbruk. I en viss grad er de fortsatt i bruk og de presenteres derfor her (NOU, 1977: 45-6).
Hovedårsakslæren: Her skiller man «mellom de mer og de mindre vesentlige årsaksfaktorene. Man prøver så å finne hva som er den mest dominerende årsaksfaktor. Hvis man kommer til at sykdommer/skader kan karakteriseres som hovedårsak til […] uførheten, er kravet om årsakssammenheng oppfylt». I motsatt fall er kravet om årsakssammenheng ikke oppfylt. Trygdemedisinsk kan vi si at dette er en praktisk måte å bedømme skjønnsmessig hvilken årsaksfaktor som er dominerende i følge en multifaktoriell årsaksmodell.
Betingelseslæren: Iflg denne teorien «er en begivenhet A årsak til en annen begivenhet B, hvis B ikke hadde inntrådt dersom man tenker seg A borte». Denne læren ser ut til å være en variant av tilstrekkelig årsak. Iflg denne læren kan en mindre funksjonshemning føre til en stor uførhet. Denne læren er blitt brukt for å gi spesielle vanskelige sosiale forhold eller psykisk utviklingshemning økt tyngde i en juridisk årsaksvurdering.
Fordelingsprinsippet: «Etter dette prinsipp skal man fordele den totale (inntekts)messige uførhet som foreligger på henholdsvis medisinske og ikke-medisinske årsaksfaktorer». Her skal altså de forskjellige årsaksfaktorene fordeles mellom medisinske og ikke-medisinske faktorer. Fordelingsprinsippet ser ut til å være lite i bruk i vår tid. Det er trolig fordi det har vist seg vanskelig å vekte medisinske og ikke-medisinske årsaksfaktorer i forhold til hverandre.
I denne fagboka har det ikke vært hensiktsmessig å gjøre nærmere rede for hvordan årsaksbegrepet oppfattes i jussen flere tiår senere.