logoTrygdemedisin

Kort historisk skisse

Ofte er det blitt sagt at det ikke er mulig å forstå trygdemedisinen uten å kjenne litt til dens historie. En ultrakort historikk presenteres derfor her. Sosialforsikringens historie kan spores tilbake til sosiale hjelpeordninger som ble etablert i klostre og håndverkslaug i høymiddelalderen – for slik å hjelpe mennesker som av ulike grunner ikke kunne arbeide (Solli, 2007): kapittel 5). Industrialiseringen av Europa fra slutten av det 18. århundret, førte etter hvert til en stor nødstilstand blant mange arbeidsfolk. En stor samfunnsdebatt om denne utviklingen i Europa kom midt i det 19. århundret om det som ble betegnet som det sosiale spørsmålet, eller arbeiderspørsmålet. Sosialmedisinen framsto i Frankrike i 1848. Sosialforsikring som en løsning ble tatt opp til diskusjon blant liberale intellektuelle i Frankrike og Storbritannia (Solli, 2007): kapittel 6). Men det var i det konservative Tyskland, ledet av rikskansler Bismarck, at sosialforsikringen først ble etablert mellom 1883-89. Etter hvert ble den etablert i en rekke land. Norge fikk sin ulykkesforsikringslov i 1894. Det var Bismarcks sosialforsikring som innførte prinsippet om medisinske vilkår for å få kompensert for tap av arbeidsevne på grunn av skader ved arbeidsulykker og ved langvarig sykdom. Etterhvert ble det også lagt vekt på legens råd om muligheter og tiltak for å komme i arbeid igjen. Legeprofesjonen fikk viktige attesteringsoppgaver og med tiden også kliniske rehabiliteringsoppgaver. Det er vanlig å framstille det trygdemedisinske samfunnsoppdraget som et forhold mellom følgende parter: a) oppdragsgiveren – Nav, b) borgeren (pasient eller bruker) og c) legen. En fjerde viktig part er d) arbeidsgiveren. For en mer inngående historiefortelling vises det til (Solli, 2007): http://www.dnms.no/index.php?seks_id=117873&a=1&treeRoot=117202 (kapittel 5-9).

En kort og oversiktlig framstilling finnes hos (Westin, 1999).

Se også innledningen 1.1-1.3 i:

https://lovdata.no/nav/rundskriv/r00-00

Mange har hatt faglig glede av å lese (Midré, 1995).