1.4 Folketrygdens formål om sosial rettferdighet
Folketrygden er bærebjelken i velferdsstaten. Også i trygdemedisinen er det viktig å kjenne til de overordnede formålene for folketrygdloven. Formålene er både etiske og politiske. Etisk sett handler de om de viktige materielle kriteriene for fordelende eller omfordelende rettferdighet: behov, likhet og prestasjon (kriteriene utdypes i underkapittel 5.6.4). Ifølge folketrygden har både det enkelte individ og fellesskapet (kollektivet) ansvar for den enkelte borgers velferd. Disse godene er tilgjengelige og felles for alle borgere. De kalles derfor «fellesgoder» (https://en.wikipedia.org/wiki/Common_good.) Vi skal se nærmere på folketrygdlovens formålsparagraf 1-1
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1997-02-28-19/KAPITTEL_2-1#KAPITTEL_2-1 .
Hovedformålet står i det første leddet. Det materielle kriteriet for fordeling er her behov . Det består i «å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter» i mange situasjoner som borgerne kan komme ut for: «arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg med barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall». I følge folketrygdlovens formålsparagraf § 1-1 «er i praksis folketrygdens viktigste oppgave […] å dekke utgifter til livsopphold, og den skal dekke ekstrautgifter» (Kjønstad et al., 2017: 44). Velferd i form av inntektssikring kan altså sies å være folketrygdlovens overordnede mål. Som det ofte er sagt på trygde- og navkontorer: «Folk må ha noe å leve av». Legene har den viktige oppgaven å levere beskrivelser og vurderinger av medisinske forhold slik at Nav kan avgjøre om søkere skal tilstås ytelser eller ikke.
Folketrygden har dessuten et formål om økonomisk fordeling og omfordeling. Den «skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer», altså i en viss grad bidra til å fremme økonomisk likhet. Det materielle kriteriet er likhet . (Se mer om likhetskriterier i underkap. 5.6.4.2). Legenes beskrivelser og vurderinger til Nav har altså viktige fordelingsmessige virkninger på samfunnsplan. Ytelsen ”ung ufør”, som vil si at noen unge uføretrygdede er sikret en minstesats som er høyere enn for andre, er et nåtidig eksempel på rettferdighet som omfordeler. ”Unge uføre” har behov for denne tilleggsytelsen og den bidrar til å redusere økonomisk ulikhet.
Folketrygdens tredje formål er å «bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg best mulig til daglig». Det materielle kriteriet for fordeling her er først og fremst selvhjelp, som er en form for prestasjon , men behov er også inkludert.For de fleste borgere innebærer dette formålet at de har plikt til å arbeide for å forsørge seg selv og sin nærmeste familie. På den måten presterer de, og betaler skatt – og mottar ytelser etter hva de har prestert økonomisk. Prinsippet om selvhjelp er nært «forbundet med arbeidslinja og prinsippet om et inkluderende arbeidsliv» (Kjønstad et al., 2017: 40). Men for noen betyr formålet «hjelp til selvhjelp» at de også skal få dekket behovet for hjelp for å forbedre arbeidsevnen sin. Hjelpen består av arbeidsrettete tiltak som helsetjenesten og Nav står for. For legene betyr dette formålet at et visst monn av kunnskap om arbeidsliv, arbeidsevne, måter funksjons- og arbeidsevnen kan svikte på pga. sykdom og skade, og hvordan disse evnene kan ivaretas, er viktig.
Trygden, eller sosialforsikringen, er basert på solidaritet som politisk verdi. Alle borgere kommer før eller siden ut i en eller flere av situasjoner som arbeidsledighet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg med barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall, nevnt i hovedformålet ovenfor. Sosialforsikringen overskrider den enkelte borgers risiko for inntektsbortfall i slike situasjoner ved at hver enkelt inngår i et felles regnskap. Solidaritet søker å kombinere fornuftig egeninteresse med fellesskapets, eller kollektivets interesser.
I vår tid forstås en velferdspolitisk hovedoppgave ambisiøst som alle menneskers rett til å delta i samfunnet. Denne oppgaven kommer klart til uttrykk i ICF (WHO, 2003). I ICF er deltakelse et sentralt funksjonsevnebegrep. Det erstatter det tidligere handicap-begrepet. Det heter i innledningen at ”personer med funksjonshemning skal kunne delta fullt ut i alle områder av samfunnslivet. Saken gjelder således holdninger og ideologier, og det er sosiale forandringer som trengs. På politisk plan blir det et spørsmål om menneskerett” (WHO, 2003: 20).