C Rådgivende lege skal bruke sitt trygdemedisinske skjønn
Den rådgivende legen gir råd og veiledning i enkeltsaker basert på tilgjengelig informasjon og saksdokumenter. [….D]en enkelte rådgivende lege i NAV skal benytte sitt trygdemedisinske skjønn, forankret i folketrygdens sykdomsbegrep, NAVs standarder og konsensus, for å sikre etatens enhetlige praksis. Den rådgivende legen skal videre bidra med en trygdemedisinsk skjønnsvurdering av de foreliggende helseopplysningene i saken. Dette innebærer for eksempel at rådgivende lege gjør en skjønnsmessig vurdering av om foreslått utredning eller behandling er basert på vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent medisin, og er adekvat og hensiktsmessig sett i trygdemedisinsk sammenheng.
Sitatet viser at notatet legger stor vekt på at RL skal benytte sitt skjønn. Ifølge den teorien om skjønn som er presentert i denne boka, bør skjønnslutningen være basert på noen slag data eller fakta. Jeg tenker at disse bør være medisinske, men ikke snevert biomedisinske. De bør i bred forstand være sosialmedisinske. Det skal videre foretas en slutning for å kunne svare på det spørsmålet som RL har fått å besvare. Hvilke hjemler tas da i bruk? Er de medisinske, etiske eller legger de seg tett opp mot det juridiske? Eller er de av typen: «slik gjør vi her, ifølge Navs standarder og konsensus»? (Se mer om forskjellige slag hjemler i kapittel 6.8). Det er interessant å undersøke om det er logisk hold i den slutningen som foretas fram mot en konklusjon, og hva slag konklusjoner som skjønnsvurderinger munner i. Det er en viktig fagutviklingsoppgave å oppnå enighet om hva korrekt trygdemedisinsk skjønnsutøvelse består i.